Det er to hovedformer for skøyter:
Det er funnet mange skøyter fra denne tiden. De er laget av ben fra store dyr, gjerne mellomfotbenet fra hest eller okse. Benet er gjennomhullet slik at det kan festes til bena med remmer.
Det antas at skøyteløperen den gangen tok seg frem ved hjelp av en ispigg på en stav som ble ført mellom bena med begge hender. Man tror skøytene ble brukt både til nytte som f. eks. i forbindelse med isfiske og til å ta seg raskt over islagte vann, og til hygge – i konkurranser, ”kappestrid” og ”mannjevninger”.
Læreskøyter eller barneskøyter festes også med remmer og har ”støttemeier” på begge sider av skøytestålet.
Etter remskøytene kom skøyter med gripeklør i metall som kunne skrus av og på støvler med lærsåler, beksømstøvler, ved hjelp av en nøkkel. De ble kalt skruskøyter. Disse ble etterfulgt av skoskøyter som kom i bruk blant mosjonister, ungdom og barn utover på 1950-tallet. Skoskøytene kom som kunstløpsskøyter, bandyskøyter, hockeyskøyter og lengdeløpsskøyter.
Norges Skøyteforbund organiserer grenene hurtigløp, kunstløp, langløp, kortbane og in-line skating (rulleskøyter). Lagidrettene på skøyter, bandy og ishockey, organiseres i egne forbund, Norges Bandyforbund (også innebandy) og Norges Ishockeyforbund.
Skøyter beregnet på hurtigløp på is kalles gjerne lengdeløpsskøyter. Inntil slutten av 1800-tallet var skøytebladet innfelt i en tresåle, som ble festet til skoen med remmer. Skøyteløperen Axel Paulsen (1855–1938) utviklet den moderne lengdeløpsskøyten på 1880-tallet. På denne er bladet festet til støvelen med metall-«kopper». Modellen holdt seg i prinsippet uforandret i mer enn 100 år, til nederlandske forskere utviklet klappskøyten (introdusert i toppidrett i 1997). Her er bladet hengslet, slik at eggen beholder kontakt med isen gjennom hele frasparket.