Psykologi

Psykologi kan defineres som det vitenskapelige studiet av adferd og mentale prosesser. Psykologer er blant annet opptatt av mekanismene bak menneskelig samhandling og kommunikasjon, hvordan tenking foregår, hva som skjer i hjernen når vi sanser, tenker, føler og handler, samt barns utvikling og psykiske lidelser.

Psykologiske fenomener er gjennom tidene blitt studert innen fag som filosofi, medisin og fysikk, men man regner etableringen av Wilhelm Wundts laboratorium i Leipzig i 1879 som starten på psykologi som selvstendig vitenskapelig disiplin. Herman von Helmholtzs målinger av nerveimpulser i Tyskland og William James' arbeider ved Harvard i USA på omtrent samme tid regnes som andre avgjørende hendelser i psykologiens barndom.

Psykologi som fag har alltid vært preget av forskjellige perspektiver. De aller fleste psykologer er dog enige om at det mest fundamentale spørsmålet i psykologi er hvordan man kan beskrive, predikere og endre tanker, følelser og handlinger hos grupper og individer.

Disipliner

Psykologi regnes for å kunne deles opp i følgende subdisipliner:

Hvordan driver man psykologisk forskning?

De fleste psykologiske tidsskrifter har naturvitenskapelig forskning som modell og forbilde, og psykologisk forskning følger i all hovedsak varianter av hypotetisk-deduktiv metode. Forskere som ønker å bli lest av et stort publikum, må altså forholde seg til en vitenskapelig modell som følger de positivistiske tradisjonene. Det finnes imidlertid tradisjoner som avviker fra disse, og som har egne tidsskrifter.

Motsetninger i psykologien

Psykologisk forskning blir ofte utfordret på om de rådende positivistiske tradisjonene er av en slik art at de kan øke forståelsen av hvordan terapeutisk praksis skal foregå. Argumentet som gjerne brukes er at mennesker er selvreflekterende og meningsskapende vesener, og at positivismen forutsetter et menneskesyn som er for mekanistisk til at dette kan fanges opp. Viktige reaksjoner mot de positivistiske tradisjonene er humanistisk psykologi, eksistensiell psykologi og sosialkonstruksjonisme.

Psykoterapi

Blant folk flest forbindes nok psykologer i hovedsak med terapeuten, selv om dette bare er en av mange arbeidsoppgaver for psykologer. Alle som ikke er fradømt retten til det kan drive med terapi og kalle seg terapeuter, men bare utdannede psykologer med godkjenning fra Statens helsetilsyn har lov å benytte yrkestittelen "psykolog". Psykologer forsker på hvilke metoder som er mest virksomme, og hvorfor de er det. I de senere år har man også forsket stadig mer på hvilke faktorer som er virksomme på tvers av terapiretninger.

Begrepet klinisk psykologi ble først brukt i en artikkel fra 1907 av den amerikanske psykologen Lightner Witmer (1867-1956). Witmer var i 1896 med å grunnlegge verdens første psykologiske klinikk ved University of Pennsylvania i Sambandsstatene.

Lik psykiatri dreier klinisk psykologi seg om behandling av psykisk lidelse, men i motsetning til psykiatere, som er leger av utdannelse, driver psykologer bare ikke-medikamentell behandling. I dag er klinisk psykologi mer enn tidligere preget av evidensbaserte (vitenskapelig funderte) terapier. Man har i større grad trukket inn en mer ressursorientert terapi (i motsetning til patologisering og sykdomstenkning), og mange er kritiske til nytteverdien av å sette diagnoser.

På psykologistudiet vektlegges det spesielt to måter å drive terapi på. Den ene, dynamisk terapi, er i hovedsak langvarig og har som mål å forsiktig avdekke intrapsykiske konflikter som skal være resultat av traumatiske opplevelser, og på den måten hjelpe klienten til økt innsikt i egen psykiske fungering. Denne retningen bygger på, og inbefatter psykoanalysen som ble utviklet av Sigmund Freud. For å bli psykoanalytiker må man være psykolog eller lege.

Den andre måten man driver terapi på, systemisk/kognitiv/løsningsorientert terapi, tar utgangspunkt i klientens nåværende opplevelse av egen livssituasjon, og fokuserer på hva klienten kan gjøre for å endre den nåværende situasjonen til noe bedre. Man går i dialog med klientens egne forsøk på å løse problemene, og man arbeider med å gi klienten en mer hensiktsmessig forståelse av sin egen livshistorie. Man har et pragmatisk forhold til teori, men er inspirert av atferdsanalyse, sosial læringsteori, eksistensiell teori, kognitive teorier, kommunikasjonsteorier og sosialkonstruksjonisme. Det sistnevnet perspektiv vektlegger at mennesket skapes i det sosiale samspillet med andre. Man anser det som viktig at klienten selv er med på å forme terapien.

I praktis er de fleste terapeuter eklektiske, det vil si at de setter sammen sin egen metode med utgangspunkt i hva de synes fungerer for dem.

Ikke terapi

Psykologer virker innefor mange andre områder enn som forskere og terapeuter. Andre oppgaver psykologer gjerne har er

veiledning av andre yrkesgrupper
ledelse og ledertrening
generell bedriftsrådgivning
utredning av risikofaktorer ved arbeidsplasser
utredning og diagnostisering
planlegging av offentlige tiltak
forebyggende arbeid
sakkyndighetsarbeid
undervisning
forskning

Andre med kompetanse innen psykologi

Man kan også velge å studere bare generell psykologi, ved å ta bachelor (tre års universitetsstudium) og master i psykologi (fem års universitetsstudium). Dette er rent akademiske studier på linje med andre fag som for eksempel sosiologi eller biologi, og kan velges hvis man ønsker å lære om generell psykologi uten å bli psykolog. Disse utdannelsene gir ikke kompetanse eller rett til å kalle seg psykolog fordi man da ikke har fått opplæring i klinisk psykologi. Mange med denne utdannelsen velger å satse på en karriere som organisasjons- og bedriftskonsulenter.

To psykologiske forskningsfelt som deles med andre profesjoner er utviklingspsykologi og klinisk psykologi. Utviklingspsykologi er en viktig del av pedagogikken, og forskere med pedagogisk bakgrunn spiller en viktig rolle innen dette feltet. Psykiatere har i stor grad kompetanse som overlapper kliniske psykologer.

Hva er forskjellen på en psykolog og en psykologisk samfunnsviter/Master i Psykologi?

Man har i Norge to forskjellige utdannelser innen psykologi. Den ene er profesjonsutdannelsen som leder til tittelen psykolog, og den andre er masterutdannelsen som leder til graden Master i Psykologi. Psykolog er en lovbeskyttet tittel, og bare personer som har tatt profesjonsstudiet i psykologi, som leder fram til tittelen cand.psychol., kan kalle seg psykolog i Norge. Som nevnt i forrige avsnitt, så er profesjonsutdannelsen en klinisk utdannelse, som gir rett til å drive terapi. Gjennom en spesialisering kan psykologene imidlertid gå videre innen områder som organisasjonspsykologi, samfunnspsykologi, klinisk nevropsykologi osv. En psykologisk samfunnsviter/Master i Psykologi derimot er mer spesialisert tidligere i utdanningen rundt et bestemt felt innen psykologien. De har ofte en mer avgrenset og dypere kompetanse på bestemte interesseområder, slik som organisasjonspsykologi, personlighetspsykologi, kognitiv psykologi, biologisk psykologi, helsepsykologi, arkitekturpsykologi, sosialpsykologi, utviklingspsykologi etc. Profesjonsstudiet er et 6 årig utdannelse. Masterstudiet er derimot 5-årig, og hvor ett år eller mer kan benyttes til å studere et såkalt støttedisiplin (f.eks. sosiologi eller sosialantroprologi), dette er derimot ikke et krav.

Hva er forskjellen på en psykolog og en psykiater?

Mange er usikre på hva som skiller en psykiater og en psykolog. Hovedforskjellen er at en psykolog har studert psykologi, mens en psykiater har studert medisin (lege).

For å å bli psykolog i Norge må man følge et av profesjonsstudiene i psykologi ved universitetene. Dette studiet er på seks år og innbefatter en opplæring i generell psykologi, psykopatologi, terapi og en selvstendig vitenskapelig oppgave (hovedoppgave). Etter dette kan man spesialisere seg og bli psykologspesialist ved å i løpet av fem år følge bestemte videreutdanningskurs, skrive en vitenskapelig artikkel, og jobbe som psykolog.

For å bli psykiater må man først bli lege ved å ta medisinstudiet på seks år ved et av universitetene. Alle leger har psykiatri i sin grunnutdanning. Etter turnustjeneste (praksis) på 1,5 år kan man spesialisere seg og bli legespesialist, altså psykiater, ved å følge bestemte videreutdanningskurs innen psykiatri, og jobbe som lege under veileding innen forskjellige deler av psykisk helsevern i fem år. En psykiater er med andre ord en lege som har videreutdanning i psykiatri. Psykiatri er til en viss grad overlappende med klinisk psykologi, dvs. at man lærer om psykiske lidelser og hvordan disse behandles.

En psykolog har altså normalpsykologi og klinisk psykologi i sin grunnutdanning, i tillegg har psykologen utdannelse innen samfunnsfaglig metode. Etter endt utdanning kan en psykolog spesialisere seg i arbeids-og organisasjonspsykologi, klinisk barne- og ungdomspsykologi, klinisk familiepsykologi, klinisk gerontopsykologi (alderspsykologi), klinisk voksenpsykologi, klinisk nevropsykologi, psyklogisk habilitering, psykologisk arbeid med rus- og avhengighets-problemer, samfunnspsykologi og klinisk psykologi med psykoterapi.

Noe som er spesielt for både psykologer og psykiatere er at de har spesielle rettigheter (og plikter) innen psykisk helsevern (tidligere kalt psykiatrien). Det er bare psykologer og leger som kan stille diagnoser. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige, og ha den faglig ledelsen i psykisk helsevern (psykiatrien). Psykiatere kan også i kraft av å være leger forordne medikamenter. I psykisk helsevern kombineres ofte forskjellige former for behandling, og behandlingen er derfor også tverrfaglig, på tvers av profesjonsgrupper.

Eksterne lenker