Norge

Related Topics:
Norgestrel :: Norgestimate :: Norge

Kongeriket Norge eller Kongeriket Noreg er et nordisk land vest på den skandinaviske halvøy. Til lands grenser Norge mot Sverige i øst, Finland og Russland i nordøst. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Nordatlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, hvor også Norges kjente fjorder befinner seg. Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av fastlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sydatlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is. På grunn av uenighet om delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet, finnes det et område som inntil videre blir administrert av begge statene, den såkalte Gråsonen.

Landets navn

Seilleia fra Karmøy og nordover ble omtalt som Norðrvegr, veien mot nord, noe som kan tyde på å ha vært et geografisk navn gitt av gøter eller daner på samme måte som uttrykkene vestrvegr, austrvegr, suðrvegar. Denne betydningen lever videre i det engelske, tyske og franske navnet på landet. På et senere tidspunkt har navnet på skipsleia også blitt navnet på fastlandet østenfor. Det er usikkert når Østlandet begynte å bli assosiert med landet som ble omtalt som Norðrvegr, ettersom denne landsdelen frem til 1000-tallet oftest var de danske kongenes skatteland.

I Ottars beretning til den engelske kong Alfred fra ca 880 brukes formen Norðweg og norðmannaland om hverandre. Runeinskripsjoner på den danske Jellingsteinen fra 980 bruker akkusativformen Nuruiak som tilsvarer nominativ Norvegh. I islandske middelalderhåndskrifter omtales landet som Noreg(h)r eller Norveg(h)r.

På 1300-tallet ble navnet sammentrukket til nominativformene Noreg(h)e, Norig(h)e, Norg(h)e. Senere dette hundreåret oppsto nominativformene Norie, Nories der i'en ble uttalt som j, slik det fortsatt gjøres i svensk. Fra 1450 blir Noreg(h)-navnet sjeldnere, og Norg(h)e-typen ble hyppigste form.

Ivar Aasen brukte dialektformen Norig da han skapte landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk. I bokmålet og riksmålet har Norge alltid vært eneform.

Politisk historie

Utdypende artikkel: Norges historie

I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sør-vestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy.

I 995 grunnla kong Olav Tryggvason den første kirka på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Under kong Håkon Håkonssen var statsmakten på sitt sterkeste militært, økonomisk og kulturelt. Svartedauden, som nådde landet i 1349, fikk katastrofale følger. Kanskje så mye som halvparten av befolkningen døde, mange bygder ble liggende helt øde. Det skulle ta århundrer før folketallet var tilbake på tidligere høyder. Tapet av innbyggere og skatteinntekter rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Datidens samfunnsstyrende elite, den norske høyadel, var før pesten relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med Svartedauden mistet Norge mange av sine viktigste og dyktigste menn. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Den norske kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge inngikk i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397 og etter 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. Den 434 år lange "Dansketiden" ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden fra 1570 til 1721 var preget av høye skatter og langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Bortsett fra Kalmar-krigen, der nordlige Nord-Norge endelig fastslått som norsk i 1613, førte nesten samtlige av krigene til tap av landområder som Bohuslän, Jämtland og Härjedalen. Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed ble en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Eidsvoldsforsamlingen å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814. Etter en kort krig med Sverige kapitulerte Norge og gikk inn i en personalunion med Sverige. Den opprinnelige norske overhøyheten over Grønland, Island og Færøyene ble beholdt av Danmark.

Økende norsk misnøye med unionen gjennom 1800-tallet førte til oppløsningen av den norsk-svenske unionen i 1905, bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge. Han tok navnet Haakon VII. Den norske kongefamilien tilhører, i likhet med den danske, det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg (en gren av huset Oldenburg).

Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, men som et resultat av den tyske invasjonen og okkupasjonen under Andre verdenskrig, ble nordmenn langt mer skeptiske til nøytralitetsprinsippet. Stemningen dreide mot en mer kollektiv sikkerhetsavtale for landet. Norge var en av de underskrivende partene da NATO ble dannet i 1949 og var et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945. Det norske folk har to ganger stemt imot å bli en del av EU, henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge har likevel en tilknytning til det europeiske indre markedet gjennom EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994.

Politikk

Utdypende artikkel: Norges politiske system

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814, er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter riksrettsdommen i 1884 må imidlertid regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er tillagt både lovgivende, dømmende og utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak blitt seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst 7 statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 i praksis alltid valgt den regjeringen statsministen foreslår.

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylker for en 4-årsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Etter valget deles Stortinget opp i to kamre; Odelstinget og Lagtinget, som møtes separat eller i plenum, avhengig av dagsorden. Lovforslag fremmes av Odelstinget og vedtas av Lagtinget, eller, ved manglende enighet, av Stortinget i plenum. Påtale i riksrettssaker reises av Odelstinget og bedømmes av Lagtinget. Utover dette behandles Stortingets saker i plenum, etter saksforberedelser i en av 12 ulike fagkomitéer (Justiskomitéen, Finanskomitéen, Næringskomitéen, osv). Stortingets 13. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomitéen. I tillegg kommer spesialkomitéen Stortingets utvidede utenrikskomité.

Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, Regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927. De regulære rettsinstansene omfatter Høyesterett (18 permanente dommere href="http://articles.gourt.com/no/2004">2004 og en justitiarius), lagmannsrettene (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland), tingrettene og forliksrådene (behandler sivile tvistesaker). I tillegg kommer særdomstoler som Arbeidsretten. Dommerne ved de regulære rettsinstansene og særdomstolene utnevnes av regjeringen etter innstilling fra justisministeren.

Fylker

Utdypende artikkel: Norges fylker Norway counties.svg

Norge er delt inn i 19 fylker:

(Nummer 13 forsvant da Bergen ble innlemmet i Hordaland i 1972.)

Kommuner

Norges ti største kommuner, med befolkningstall per 1. januar 2006 (kilde: SSB^*)

Oslo, 538 411
Bergen, 242 158
Trondheim, 158 613
Stavanger, 115 157
Bærum, 105 928
Kristiansand, 76 917
Fredrikstad, 70 791
Tromsø, 63 569
Sandnes, 58 947
Drammen, 57 759

Se også Liste over norske kommuner, Liste over norske byer.

Bispedømmer

Norge er delt i 10 lutherske bispedømmer:

Geografi

Utdypende artikler: Norges geografi, Norges klima, Norges kulturlandskap, Norges skoger

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt. Kystlinjen på mer enn 20 000 kilometer avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer. Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Norge følger Nordatlanteren i hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen; Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet til nordøst. Norges høyeste punkt er Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold.

Økonomi

Utdypende artikler: Norges økonomi, Norges skoger#Skogbruk, Norske fiskerier

Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn, med en kombinasjon av frie markedskrefter og offentlig regulering. Regjeringen kontrollerer vitale områder som den petrokjemiske sektor gjennom store statsselskaper. Landet er rikt på naturressurser; olje, vannkraft, fisk, jordbruk, skogbruk og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet sterkt avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisene. I 1999 utgjorde oljeeksporten 35 % av eksportinntektene. Saudi-Arabia og Russland er de eneste landene som eksporterer mer olje enn Norge.

Den økonomiske veksten var 0,8 % i 1999, 2,7 % i 2000 og 1,3 % i 2001. Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte 1/3 av det 100 % statseide oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og 1994, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre marked i EU gjennom EØS-avtalen.

På tross av flere undersøkelser, som viser at nordmenn har den største livskvalitet i verden, er det stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassforsyningene er tømt. En stor del av inntekten ved det nåværende oljesalget er derfor plassert i Statens petroleumsfond, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av Forvaltningskapitalen i fondet var 1 280 milliarder NOK i november 2005. Man går utifra at oljefondet egentlige verdi ligger mellom 4 000 - 5 000 milliarder NOK. Bruttonasjonalprodukt i 2002 var 1 547 milliarder NOK.

Demografi

Norway-demography.png Utdypende artikkel: Norges demografi

Norges folketall var 4,606 millioner ved årsskiftet 2004/05 og økte i 2004 med 28 900 personer, eller 0,6%. Året før økte det med 25 200 personer. Kjønnsfordelingen er 50,5% kvinner og 49,5% menn. Aldersfordelingen er 19,8% fra 0 til 14 år, 65,4% fra 15 til 64 år, og 14,8% fra 65 år og oppover (estimat 2004, ^*). Omkring 34% av landets befolkning bor i de fire fylkene(akershus, østfold, vestfold og oslo) rundt Oslofjorden, som kun dekker 3,63% av landets areal.

Etnisk sett er størstedelen av befolkningen nordisk / nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk / kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere; 7,3% pr. 1. januar 2003. De største innvandrergruppene er svensker, dansker og pakistanere (^*). Utenlandske statsborgere utgjør 4,6% av befolkningen med 213 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, var det flest bosatte irakiske, britiske og somaliske statsborgere.

Omkring 86% av befolkningen er medlemmer i den evangelisk-lutherske statskirken (1. januar 2003: 3 900 062 medlemmer, 85,7% av befolkningen). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 4,5%: Den evangelisk-lutherske frikirken, Den katolske kirken (44 153 medlemmer), pinsemenigheter (46 944 medlemmer), Metodistkirken m.fl.. Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 2%: islamske trossamfunn har 75 761 medlemmer. Øvrige religioner har knapt 1%. Human-Etisk Forbund har ca. 1,5% oppslutning (69 652 medlemmer). Pr. 1. januar 2003 er rundt 5% av innbyggerne ikke medlemmer i noe trossamfunn eller noen livssynsorganisasjon som mottar statsstøtte (^*).

Språk

Utdypende artikkel: Norsk språk

Det norske språket har idag to offisielle skriftnormaler, bokmål og nynorsk. Disse normeres av Norsk språkråd. Bortsett fra disse to finnes den uoffisielle men utbredte formen riksmål, samt den marginale formen høgnorsk. Samnorsk var et tenkt språk, men har ingen egen normering. Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål/riksmål, og grensen mellom disse er flytende og forskjellene mindre utpreget enn tidligere. Andelen nynorskbrukere nådde en topp på rundt en tredjedel før andre verdenskrig, men har i etterkrigstiden vært i jevn tilbakegang og er idag falt til 10-12 prosent. En del av årsaken til nynorskens tilbakegang kan være urbaniseringen og moderniseringen av det norske samfunnet. Andre årsaker kan være den dominerende stillingen riksmål og bokmål tradisjonelt har hatt og fremdeles har. Alle skoleelever er pålagt å lære å skrive begge målformer. Elever med annet morsmål kan imidlertid søke om fritak for vurdering i sidemålet.

Kultur

Utdypende artikkel: Norsk kultur, Norges litteratur

Kjente nordmenn inkluderer blant andre forfatterne Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset, eventyrerne Leiv Eiriksson, Roald Amundsen, Thor Heyerdahl, Helge Ingstad og Fridtjof Nansen, den ekspresjonistiske maleren Edvard Munch, komponisten Edvard Grieg, politikerne Trygve Lie, Gro Harlem Brundtland og Vidkun Quisling, matematikeren Niels Henrik Abel og idrettsutøverne Oscar Mathisen, Sonja Henie, Grete Waitz og Johann Olav Koss.

Internasjonal pressefrihet

Pressefrihetsindeks: Rangert som nr. 1 (delt av fire land) blant 139 land.

UNESCOs verdensarvliste

8 steder i Norge er med på UNESCOs verdensarvliste.

Bilde:Bryggen, Bergen3.JPG|Bryggen i Bergen (1979) Bilde:Urnes,a.jpg|Urnes stavkirke (1979) Bilde:800px-Roros02.jpg|Røros (1980) Bilde:Alta Felszeichnung Rentiere.jpg|Helleristningene i Alta (1985) Bilde:Flag of UNESCO.svg|Vegaøyene i Nordland (2004) Bilde:Hammerfest Meridianstein.jpg|Struves meridianbue (2005) Bilde:The Seven Sisters, Geiranger Fjord, Norway.jpg|Geirangerfjorden (2005) Bilde:Fjord in Norway.jpg|Nærøyfjorden (2005)

Øvrige emner

Se også

Verdens land

Eksterne lenker

Gourt Home::Gourt :: Norge