Latin er et indoeuropeisk språk i den italiske gruppen. Latin var opprinnelig dialekten i det antikke Latium (Roma med omegn), og var senere dominerende i den vestlige del av Romerriket. Det latinske alfabetet, som ble utviklet fra det greske, er fremdeles verdens mest brukte alfabet.

Selv om latin nå er et utdødd språk, har det hatt stor påvirkning på mange levende språk, og brukes fortsatt i akademiske miljøer. Alle romanske språk nedstammer fra vulgærlatin, og mange latinske ord finnes i norsk. I mer enn tusen år var latin et lingua franca i den vestlige verden, før det ble erstattet av fransk på 1700-tallet og engelsk på slutten av 1800-tallet. Kirkelatin er fremdeles det formelle språket i den katolske kirken, og dermed det offisielle språket i Vatikanet. Kirken brukte latin som sitt fremste liturgiske språk inntil Andre Vatikankonsil på 1960-tallet. Latin brukes også til å danne nye vitenskapelige ord og navn, spesielt ved klassifisering av dyr og planter.

Historie

Latin er et medlem av den italiske språkgruppen, og skrives i det latinske alfabetet, som er basert på det gammelitaliske alfabetet. Dette stammer igjen fra det greske alfabetet. Latin ble først bragt til den italienske halvøy ved innvandrere fra nord, som slo seg ned i Latium (nå kalt Lazio), spesielt rundt elven Tiber, hvor den romerske sivilisasjonen utviklet seg. Latin ble påvirket av keltiske dialekter og det ikke-indoeuropeiske språket etruskisk i Nord-Italia, og av gresk i Sør-Italia.

Selv om det meste av den overlevende latinske litteraturen er skrevet på klassisk latin, et litterært språk fra 100-tallet f.Kr., var det egentlige talespråket i Romerriket vulgærlatin, som var forskjellig fra klassisk latin i grammatikk, ordforråd og etterhvert i uttale.

Latin ble utbredt i den vestlige delen av Romerriket, og gjennom tiden utviklet vulgærlatin seg og ble til dialekter i de forskjellige områdene. Det kompliserte kasussystemet brøt gradvis sammen i folkemålet, og ordstillingen i steden for bøyningen kom til å avgjorde ordets funksjon i setningen (Lingvister kaller denne overgang fra analytisk språk til syntetisk språk). Vi har imidlertid svært få skriftlige kilder til vulgærlatinens utvikling. Traktaten i Verdun i der Frankerriket ble delt fra 842 er den første kilde hvor en kan få innblikk i at vulgærlatin hadde utviklet seg til et romansk språk (gammelfransk). I Italia ble det skapt et syntetisk språk basert på latinskættede dialekter først med Dante på 1200-tallet. Fra omkring 800-tallet ble dialektene etter hvert distinkte romanske språk. I flere århundrer var disse bare talespråk, siden latin ble brukt som skriftspråk. For eksempel var latin det offisielle språket i Portugal inntil 1296, da det ble erstattet med portugisisk. I Ungarn var Latin offisielt språk til 1800-tallet. I Norge var latin-artium en forutsetning for nærmest enhver embetskarriære fra tidlig 1700-tall og til real-artium ble godtatt som alternativ grunnopplæring på 1880-tallet. Latin var også diplomatiets språk inntil foransk overtok denne posisjonen på midten av 1600-tallet. Inntil midten av 1700-tallet var latin også språket som forskningsresultater og vitenskap ble publisert på.

Fra omkring 300 e.Kr. var latin den vestlige kirkes språk, men ble riktig nok ikke kirkens offisielle språk før på 1900-tallet, da latinen ble et internasjonalt språk som lærde og vitenskapsmenn i Europa utvekslet i tanker og oppdagelser. Først i midten av 1800-tallet begynte latinen å miste fotfeste i skolene. Frem til annet Vatikan-konsil ble alle katolske messer feiret på Latinsk. Messen feires nå i de fleste deler av verden på sitt lokale språk.

Lydsystem og uttale

Siden latin er et utdødd språk, finnes det ingen fast rettesnor for uttalen av latin, og man har pleid å uttale det forskjellig i de forskjellige land. Kirken har dessuten hatt sin egen rettesnor. Man kjenner imidlertid den klassiske uttalen av latin temmelig nøyaktig, takket være de tallrike vitnesbyrdene de latinske forfatterne har etterlatt seg, og man kan rekonstruere den ved hjelp av sammenligningsmetoden.

Her indikerer en linje over vokalen (en makron) at vokalen skal være lang. Symbolene i hakeparenteser følger IPA-standarden.

Vokaler

Latin har de korte vokalene a, e, i, o, u (og y), og de lange vokalene ā, ē, ī, ō, ū.

• ē (lang) er lukket: ēmī .
• ī (lang) er også lukket: hīc .
• e (kort) er åpen: emere , men aldri som .
• i (kort) er også åpen: it .

• ō (lang) og ū (lang) er lukkede: Rōma og fūr .
• o (kort) og u (kort) er åpne: bonus og humus .
• y (kort) og y (lang) finnes bare i ord av gresk opprinnelse. I gresk var sannsynligvis kort y lukket og lang y åpen, men det er uvisst om romerne fulgte denne regelen.

Diftonger

Latin hadde fem diftonger:

• au: aurum .
• ae: maestus .
• eu: Eurōpa .
• oe: poena .
• ui: huic .

Konsonanter

c, p og t skal alltid uttales uten aspirasjon (slik det også er i moderne romanske språk).

• c:

• Foran de mørke vokalene a, o, u og foran konsonanter uttales : canis , crassus .

• Den palataliseres foran de lyse vokalene e, i og y: cinis , cēdit .
  • f: Det er usikkert om lyden ble uttalt som labiodental eller bilabial .
• g:

• Foran de mørke vokalene a, o, u og foran konsonanter (unntatt n) uttales : canis , crassus .

• Den palataliseres foran de lyse vokalene e, i og y: .
  • foran n uttales g som en velar: ignis .
• h ble uttalt som foran i, foran u, men ellers .
• i ble uttalt som eller foran vokaler, men stavelsen ii skrives ikke: iūstus , eius , fīlius , ēicere .
• l representerer to eller tre lyder:

• Først i en stavelse eller hvis den er dobbelt: legere , lacus , bellus .

• Sist i en stavelse velarisert : sōl , silva , alter .
• Etter en konsonant først i ordet kanskje en palatal: flāvus , plēnus .
  • m:

• Hvis den ikke står sist i ordet, betegner den ^*: māter , coma , summa .

• Når den står sist og følges av en vokal i det neste ordet, uttaltes den ikke, selv om den skrives: multum ille , quantum erat .
• Når den står sist og følges av en konsonant, ble den antagelig assimilert til konsonanten, selv om dette ikke synes i skrift: tum dīxit , numquam / nunquam ; sammenlign eandem fra eam + -dem.
• Det er usikkert om en forutgående vokal skal nasaliseres: Rōmam .
  • n:

• I de fleste tilfeller betegner den : nāsus , annus , Pān .

• Foran s og f uttales den på samme måte, men den forutgående vokalen gjøres lengre og nasal: ānser , īnsula , cōnfer .
  • qu (su): og , og i noen ord og : quis ; suadēre .
• r ble uttalt med tungespissen (og en forutgående lukkelyden uttaltes kort): Rōma ; prae .
• s er alltid , og skal kanskje palataliseres: sōl eller , īnsula eller .
• u (v) betegner både en vokal og en konsonant. For vokalen, se over. u som konsonant skrives ofte v (men ikke etter q og s), og ble uttalt : uespa (vespa) / , uīnum (vīnum) .
• z finnes bare i fremmede ord, og ble uttalt som eller : Zephyrus .

Aksent

Ord som består av flere stavelser, får aksent på penulten (den nest siste stavelsen) eller antepenulten (stavelsen før den nest siste). Aksenten skal stå på penulten hvis ordet bare har to stavelser (Rōma ), eller hvis penulten er lang (av natur eller stilling: candēla , incautus , abesse ). For øvrig settes aksenten på antepenulten (en lukkelyd og en likvid regnes ikke som lange av stilling): exercitus , integrī .

Det er usikkert om latin hadde trykkaksent eller tonelagsaksent.

Morfologi

Latin er et syntetisk bøyningsspråk. Affikser settes til stammer for å uttrykke kjønn, tall og kasus i adjektiver, substantiver og pronomen; dette kalles deklinasjon. I verb uttrykkes person, tall, tid, genus, modus og aspekt; dette kalles konjugasjon.

Nominalsystem

Latin har:

• To tall: entall og flertall.
• Tre kjønn: maskulinum, femininum og nøytrum.
• Seks kasus: nominativ, vokativ, akkusativ, genitiv, dativ og ablativ. I tillegg har noen substantiver lokativ.

Substantivene bøyes i fem forskjellige deklinasjoner. Adjektivene bøyes i to; den første tilsvarer substantivenes første og andre deklinasjon, den andre tilsvarer substantivenes tredje. Eksempel (puella, «pike»):

Første deklinasjon

Verbalsystem

Latinske verb har:

• To genera: aktiv og passiv; dessuten en spesiell klasse kalt deponentverb (verb som bøyes passivt, men som har aktiv betydning).
• Seks tider: presens, futurum, imperfektum, perfektum, pluskvamperfektum og futurum perfektum.
• Tre modi: Indikativ, konjunktiv og imperativ. Indikativ kan bøyes i alle tider, men konjunktiv bare i presens, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum.
• To tall: entall og flertall.
• Tre personer: 1., 2. og 3. person.

Verbene bøyes i fire forskjellige konjugasjoner. Eksempel i 1. person entall fra 1. konjugasjon (amare, «å elske»):

• presens: amo
• imperfektum: amabam
• futurum: amabo
• perfektum: amavi
• pluskvamperfektum: amaveram
• futurum perfektum: amavero

Se også

• Romerske kongedømme
• Romerske republikk
• Romerriket
• Det latinske alfabet
• Latinsk litteratur

Eksterne lenker

Generelle

• Ephemeris Nuntii Latini universi.
• The Perseus Project har mange nyttige sider for studie av klassisk språk og litteratur, blant annet:
  • En interaktiv latinsk ordbok
  • Denne siden kan analysere latinske ord for kjønn og kasus
• Ethnologue report for Latin
• Other Latin Resources on the Web

Uttale, mening og staving

• Botanical Pronunciations and References Citat: "... The following sites provide audio files (sound files) you can click on to hear the pronounciation of the botanical/Latin name of a plant or terminology. Feel free to link to this page for future reference...."
• American Guild of Organists, Pronunciation of Church Latin
• Latin pronunciation, by Gn. Dionysius Scorpio Invictus
• Latin Writing and Pronunciation
• Scientific Names: How do they work? by Francesco Zezza
• Spelling, Pronunciation, and Meaning of Scientific Names
• Pronunciation and spelling of scientific names, An article by Kalliope K. Bechraki and Andreas I. Iliopoulos

Kurs

• Free online course in Latin
• David Cramer: Latin 506 Correspondence
  • The Pronunciation of Latin

Ordbøker

• Latin - English Dictionary
• Latinske ord og uttrykk

Latin | Italiske språk

Latyn | Latein | لغة لاتينية | Llatín | Latin-gí | Лацінская мова | Latinski jezik | Latin | Латински език | Llatí | Latina | Lladin | Latin | Latein | Ladina keel | Λατινική γλώσσα | Latin | Latín | Latina lingvo | Latin | زبان لاتین | Latin | Latynsk | Lenghe latine | Laidin | Lingua latina | 라틴어 | लातिनी | Latinski jezik | Bahasa Latin | Lingua latin | Латинаг æвзаг | Latína | Lingua latina | לטינית | ლათინური ენა | Latin | Kilatini | Lingua Latina | Latīņu valoda | Latäin | Lotynų kalba | Latien | Latin nyelv | Латински јазик | Bahasa Latin | Latijn | Latien | ラテン語 | Latin | Latîn | Latin | Latiensche Spraak | Łacina | Latim | Limba latină | Латинский язык | Limba latina | Gjuha Latine | Lingua latina | Latin language | Latinčina | Latinščina | Латински језик | Latinski jezik | Basa Latin | Latina | Latin | Wikang Latin | ภาษาละติน | Latinh | Latince | Латинська мова | 拉丁語 | 拉丁语