Langrenn

Skipcxc.JPG Langrenn er en konkurranseidrett som er svært populær i mange land med snø gjennom vinteren, spesielt i Europa og Canada, etterhvert også i Japan og Kina.

Langrenn hører inn under nordiske grener, som inkluderer skihopping og kombinert (som kombinerer de to greinene langrenn og skihopping). Også skiskyting, som kombinerer fristil-varianten av langrenn og rifleskyting, kan regnes inn her. Langrenn er utviklet fra skigåing, fra gammelt av en måte å komme seg rimelig effektivt frem i snødekt terreng, senere i hovedsak en trim- og lekeaktivitet, etterhvert med lange tradisjoner. Ofte preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing og langrenn som kan benyttes av alle.

Utstyr

Langrennski er typisk 2 meter lange, 5-6 cm brede og 0,5-2 cm tykke, og har et spenn, dvs. er krummet oppover på midten. Spennet er for at en skal kunne ha på festesmurning i midtpartiet og derved få feste ved løp i motbakke uten at gliden skal reduseres for mye når en glir bortover og nedover. Spennet må være tilpasset skiens lengde og skiløperens tyngde. Foran har skien en tupp som skal hindre at skien graver seg ned i løs snø.

I tillegg til ski har langrennsløperen to staver som bidrar til fremdrift og gir støtte ved renning unnabakke. Skistaven har en trinse nederst som er en ring eller skive som skal hindre eller begrense staven i å trenge ned i snøen. Nederst er også en spiss som skal gi feste i snøen. Øverst har staven et håndtak og en håndreim som gir et godt grep. Skiskoene festes til skiene med bindinger. Det finnes flere typer ski, bindinger og sko. Her skilles det først og fremst mellom klassisk stil og skiskøyting.

Bindinger

Innenfor langrennsbindinger er det nå tre hovedtyper:

NN (Nordic Norm) - Den opprinnelige varianten fra Rottefella
NNN (New Nordic Norm) - Videreutviklet variant
SNS (Salomon Nordic System) - Konkurrerende variant fra Salomon som er smalere enn NNN

Hver av disse bindingstypene kreves spesialtilpassete sko. Dette gjelder også spesialvariantene NNN-BC og SNS-BC (Back Country) som er kraftigere bygd og egnet til turski.

Smurning

Det finnes en rekke smurninger for langrenn. Disse kan deles i to hovedtyper: glidvoks og festesmurning. Glidvokser legges på med "strykejern" i hele skiens lengde og skal sørge for god glid. Når skiene skal brukes til klassisk langrenn unngår en gjerne glidvoks i festesonen midt på skien. Her legger en i stedet festesmurning som skal gi godt feste ved løp i motbakke og på flatene når en bruker diagonalteknikk. Av festesmurninger er det to hovedtyper, tørrvoks (festevoks) og klister. Tørrvoks brukes ved tørr snø, dvs. kuldegrader eller moderate varmegrader i snøen. Klister brukes ved våt eller iset snø.

Effekten av bruk av glider diskuteres. Noen eksperter hevder at bruken på en moderne såle kan være ugunstig, spesielt i mildvær. Dette forklares som en kombinasjon av rene friksjonsmekanismer, at skitt i løypa lettere fester seg til skiene og at oppvarmingen ved gliderpåføring kan være skadelig for sålen.

Sliping

Det er blitt vanlig å slipe skisålene før det legges på glidvoks. Strukturen (langsgående riller) som oppnås gjennom slipingen varieres i forhold til om skien skal brukes på tørt føre (fin slip) eller fuktig føre (grov slip). Strukturen bidrar til økt drenering av vannet som dannes fra trykket fra skien mot snøen eventuelt sammen med det vannet som allerede er i snøen. Derved reduseres friksjonen mellom ski og snø. I tillegg til sliping og glidvoks brukes ofte et pulver og børsting for å gi de siste bidragene til god glid.

Historie

Skigåing har vært utøvd i Norden helt fra forhistorisk tid og muligens like lenge av urbefolkningen i Amerika og Asia. Ski var et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med jakt og fangst, i tillegg til forflyttelser. Opp mot nyere tid har de fleste polfarere brukt denne teknikken for å bringe seg selv og utstyret mot målet. I de fleste nordiske land øves fortsatt infanteristyrker fra hele verden i å gå på ski for vinteroperasjoner. Ski benyttes nå også til rekreasjon, trening og konkurranse.

Tradisjonelt ble ski laget av tre, gjerne hickory, og stavene ble laget av bambus med lærhåndtak og -reimer. Skotøyet var kraftige lærsko, gjerne betegnet skistøvler (betegnelsen brukes fortsatt), som hadde kraftige såler. Bindingene var opprinnelig enkle lær- eller tre-stropper over risten og bak hælen. Senere kom Kandahar-bindingen med tåfeste av metall og metallfjærer langs skoen og rundt hælen. Slike bindinger brukes fortsatt i militært utstyr og for telemarkskjøring. For langrenn kom senere den såkalte Rottefella som var en ren tåbinding. Denne er videreutviklet til dagens bindinger.

Arrangementer

Det er mange ulike konkurranser innenfor langrenn. Det varieres på distanser, felles- eller intervall-start, klassisk stil eller fristil samt kombinasjonen av disse stilartene. En spesiell konkurranseform er jaktstart hvor det arrangeres to løp to påfølgende dager med de to ulike stilartene, hvor tidsdifferansene i mål første dag er grunnlaget for start andre dag. En ny konkurranseform kalles dobbeltjakt(-start) (engelsk: skiathlon). Her skifter en ski, staver og stilart midtveis i løpet i en pit stop. En særskilt populær konkurranseform de seneste årene har vært skisprint som bare er 1-2 km langt. I den motsatte enden finner vi skimaraton-distansene. De mest tradisjonelle er det 9 mil lange Vasaloppet i Sverige (første gang i 1922), Birkebeinerrennet i Norge (1932) og Marcia Longa i Italia (1971).

De olympiske vinterleker hvert fjerde år, arrangert av Den internasjonale olympiske komite (IOC), har flere langrennskonkurranser på programmet. I verdensmesterskapet i nordiske grener annet hvert år, arrangert av Det internasjonale skiforbundet (FIS), er selvsagt langrenn med.

FIS arrangerer hvert år verdenscupen (World Cup), som består av et større antall langrennskonkurranser gjennom hele skisesongen. Disse er fordelt mellom arrangører i mange land, både i Europa, Nord-Amerika og Japan. Løperne samler poeng gjennom sesongen, og den som samler flest i ulike kategorier (sprint, langdistanse, klassisk eller fristil) eller totalt, premieres. Den som til enhver tid leder verdenscupen (totalt eller i aktuell kategori), går med spesielt fargete nummere. I tillegg til verdenscupen finnes det en kontinentalcup og en skandinavisk cup.

Det arrangeres nasjonale mesterskap i hvert land, i Norge kalt Norgesmesterskap (NM). Det arrangeres også en egen Norgescup. For yngre løpere arrangeres Hovedlandsrennet (norgesmesterskap for aldersbestemte klasser).

Stilarter

Det er to hovestilarter i langrenn, klassisk og fristil (skiskøyting). Utstyr, både ski, bindinger, sko og staver, samt løyper er tilpasset de to stilartene.

Klassisk stil

Stilarten inneholder tre teknikker, dialonalgang, staking og fiskebein. Ved diagonalgang flytter armer og bein seg på samme måte som når en går (uten ski). En skyver ei ski fremover av gangen etter fraspark med den andre skia. En forlenger skyvet ved å skyve staven bakover, staven som er på samme side som frasparkskien. Stavskyvet avsluttes med et nytt fraspark med skien på motsatt side. Slik fortsetter løperen med vekslende sider. Ved staking skyver en bare fra med stavene og disse skyves samtidig bakover. En kan kombinere staking med fraspark. Staking brukes når det er plant eller i slake nedoverbakker. I brattere nedoverbakker brukes vanlig utforteknikk. Denne brukes selvsagt også i fristil. I bratte motbakker brukes fiskebein hvor en setter skiene ut i en vinkel. Stavbruken er som i diagonalgang. Også denne teknikken blir brukt i fristil når det er ekstremt bratt eller løperen sliter med melkesyren. Det brukes hoppende fiskebein hvis det skal gå ekstra fort.

Klassisk stil foregår i en preparert løype som har to parallelle spor, ett for hver ski. I brede traséer er det normalt flere løyper ved siden av hverandre slik at det er lettere å passere en annen løper. Det er ikke lov å ta skøytetak i klassisk stil, unntatt ved skifte av løype. Det tillates normalt også å ta skøytetak når løypa gjør en sving.

Klassiske ski blir alltid smurt med festesmurning for å ha et godt fraspark, spesielt i motbakker, hvor staking ikke er mulig. Det hender i sjeldne tilfeller at løpere ikke smører skiene for klassiske sprintkonkurranser der løypa er så plan at staking kan brukes hele strekningen.

Fristil

Fristil, også kalt (ski-)skøyting, foregår ved at skiene skyves utover (som hos en skøyteløper) samtidig som begge stavene skyves bakover. Skiene i denne stilarten er kortere enn for klassisk stil, mens stavene er lengre. Det er tre underteknikker innenfor fristil, enkeldans, dobbeldans og friskøyting. I enkeldans brukes bare stavene for å skyve på en ski av gangen. Stavene løftes fremover igjen for nytt tak mens løperen skyver frem den andre skien. En variant av enkeldans kalles padling, med ekstremvariant hoppende padling. Disse teknikkene brukes i bratte bakker. I dobbeldans brukes stavene i skyvet på begge skiene. Teknikken brukes på flatene og i lette motbakker. Friskøyting brukes i moderate unnabakker. Her er beinteknikken som i dobbeldans mens armene holdes inntil kroppen omtrent som i utforstilling eller eventuelt ut til sidene (med fritthengende staver) for å holde balansen.

Traséene må være brede for at det skal være praktisk å bruke denne stilarten. Opprinnelig var det bare en løype i langrenn, og en løper som ville forbi måtte rope nettopp løype! for å komme forbi. Da måtte den andre ut i løssnøen for å slippe konkurrenten frem. Etterhvert ble det laget bredere traseer med flere parallelle løyper for å gi bedre konkurranseforhold. Dette gjorde det mulig å bruke skøyteteknikk med stor effekt. Stilarten tvang seg frem som egen konkurranse-variant etter at det ble klart at den var klart mer effektiv enn den klassiske. Det var Bill Koch, USA som brukte teknikken først med stor suksess i internasjonale konkurranser.