Knut II av Danmark

Knut den mektige eller den store (født ca. 995, døde 12. november 1035) var konge av Danmark fra 1018 til 1035 som Knud II den Store og konge av England fra 1016 til 1035. På engelsk blir han omtalt som Cnut I eller Canute the Great. Han var konge av Norge fra 1028 til 1035.

Kong Knut ble døpt «Lambart» og omtalte seg selv som det. Tilnavnene «den store» eller «den mektige» fikk han fordi det lyktes ham å ta med Norge og deler av Sverige i riket sitt.

Etter at faren, kong Svein Tveskjegg (dansk: Svend I Tveskæg), døde i 1014, ble Knut kåret til konge av England. Vikinghæren gjorde denne kåringen, men det skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016. I 1017 giftet han seg med kong Ethelred II den rådville av Englands enke, Emma av Normandie. Hun var datter av normannerhertugen Robert. Knuts søster, Estrid, giftet seg med broren til hertugen, Richard. Olav den hellige og Anund Jakob av Sverige i tillegg til svenske Ulf Jarl inngikk et forbund mot kong Knut.

I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf myrde i Roskilde Domkirke. Det var to Ulf Jarl, en i Sverige og en i England.

I 1028 gikk Knut til angrep mot Norge med 1400 skip. Nordmennene sluttet opp om ham og tvang Olav den hellige til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som konge. Da denne druknet innsatte Knut sin sønn, Svein Knutsson.

Knut var da en mektig konge. Da han besøkte Roma for å se pave Johannes XIX krone den tyske kong Konrad til keiser av det hellige tysk-romeske riket, ble han hyllet som den nest mektigste kristne fyrsten. Knut så på seg selv mest som konge av England og var lite tid i de andre landene. Han døde i 1035 og ble gravlagt i domkirken i Winchester.

Gourt Home::Gourt :: Knut II av Danmark