Jorden

Jorden er den tredje planeten i solsystemet, om man teller fra solen og utover, og planeten vi bor på. Den vitenskapelige betegnelsen på jorden er Tellus, som stammer fra den romerske gudinnen Terra Mater. Jorden går i bane rundt solen, som er vår nærmeste stjerne, og har en omløpstid på omtrent 365,2564 dager. Les mer om forhold mellom døgn og år på Gregoriansk kalender.

Jorden har én naturlig satellitt, månen.

Jordens bane rundt solen

Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn - det såkalte sideriske år. Middelavstanden til solen er 150 mill. km. Avstanden varierer mellom 147 mill. km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 mill. km omkring 3. juli.

Over et tidsrom på ca. 100 000 år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.

Jordaksens helling

Jordaksen danner en vinkel på 66°34' med baneplanet. Denne helningen er årsak til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn 66°34' (nordlige og sørlige polarsirkel) vil solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten hele døgnet i en viss del av året. Mellom nordlige og sørlige vendesirkel (23°26' N og S) vil solen stå i senit midt på dagen én dag i året.

Jordaksens helling varierer mellom 68°30' og 65°30' over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate - jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen - presesjonen - gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega.

Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang framsatt av den jugoslaviske matematikeren Milankovitsj.

Geologi

Jorden overflate

Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består hard, stiv masse, men også øvre deler av mantelen. Litosfæriske plater er bevegelig masse, som drives av platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 100–150 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpen, dette er jordens ytterste skall som vi mennesker beveger oss på. Vi deler inn jordskorpen i oseanskorpe (tykkelse: 7–10 km, består i hovedsak av basalt og gabbro) og kontinentalskorpe (tykkelse: 25–70 km). Kontinentalskorpen består generelt sett av bergarter med lavere tetthet enn oseanskorpen. Archimedes prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere/ligger høyere enn oseanskorpen.

Jordens alder

Siden 1950 har geologer vært på jakt etter den til nå eldste bergarten funnet, resultatene til nå har gitt oss en alder på 3.96 milliarder år, sandstein funnet i australia har gitt oss klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på månene har gitt oss aldre på opp til 4,6 milliarder år og vi regner dette som et anslag på hvor gammel jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den var for varm til å starte den radiometriske klokken i bergartene (som brukes for å datere ved hjelp av halveringstider).

Se også

Jordens tidsaldre

Rotating earth (large).gif]] World map CIA 2004 large.jpg]] Timezones.png]] United Nations geographical subregions.pngs regioninndeling av verden]]