Israel

Related Topics:
Israeli :: Israel :: Israeli_Air_Force :: Israel-Palestine :: Israeli_War_of_Independence_1948

Staten Israel er en stat i Midtøsten, grunnlagt i cirka en femtedel av det Britiske Palestinske Mandatet. Landet har kyst mot Middelhavet og Rødehavet (Akababukten), og grenser mot Egypt, Jordan, Syria og Libanon. Den viktige elven Jordan renner via Genesaretsjøen til Dødehavet. Området Israel består av er det hellige land for fire religioner: jødedommen, kristendommen, islam og bahá'ítroen. Israels eksistens, territorielt omfang og politikk er omstridte emner i internasjonal politkk.

Historie

Jøder har hatt religiøs og historisk tilknytning til Israel i flere tusen år. Historiske og arkeologiske kilder viser at det har vært flere statsdannelser under jødisk herredømme frem til romerne ødela Jerusalem i år 70 og knuste bevegelsen for et fritt Judea. Jøder fortsatte å bo i området uavbrutt frem til våre dager, særlig i Jerusalem, Tiberias, Hebron, og Safed, men i mindre grupper enn før. Flertallet av dagens israelere er likevel jøder som flyttet til Israel fra Europa og resten av Midtøsten i de siste 100-150 årene, eller etterkommere av disse.

Området hvor Israel ligger idag har vært underlagt diverse regimer gjennom historien. Innvandring fra flere omkringliggende steder skapte etterhvert en arabiskspråklig folkegruppe i området. Det var underlagt det ottomanske riket frem til 1917, da britene overtok administrasjon over området, medregnet dagens Jordan, under midlertidig mandat fra Folkeforbundet. Mandatet inkluderte i utgangspunktet dagens Jordan, men dette (og Irak) ble i forbindelse med opprettelsen av Saudi Arabia gitt til den hashemitiske stammen som i over tusen år hadde regjert over Mekka.

Etter Dreyfus-affæren i Frankrike, kom Theodor Herzl ut med boken Der Judenstaat i 1896, der han fremmet tanken om at jøder kun hadde muligheter for å overleve som folk hvis de fikk opprettet egen nasjonalstat i Palestina. Dette ga grunnlaget for en aktiv politisk sionisme som hadde jødisk kolonisering til Palestina som et praktisk mål. Den jødiske motstanden mot sionismen var stor, men har med årene avtatt og i dag vil nok størstedelen av jødene betegne seg selv som sionister.

Jødiske kolonier i Palestina begynte å vokse på 1880-tallet og tiltok ettersom jøder kjøpte land fra landeiere som ofte var bosatt i Beirut, Damaskus, eller Kairo, men forble under 50 % helt frem til dannelsen av Israel.

Den voksende jødiske befolkningen forandret på forholdene for særlig den arabiske befolkningen i området:

Land som ble kjøpt av arabiske landeiere var ofte i bruk blant arabiske bønder, og disse mistet sitt næringsgrunnlag.
På den annen side skapte den økonomiske veksten arbeidsplasser for arabere fra omkringliggende områder.

Det utviklet seg sterk motstand blant arabere til den jødiske innvandringen. Denne motstanden tiltok etter at den pan-arabiske nasjonalismen fikk fotfeste etter det osmanske riket gikk i oppløsning i 1917-1918.

Arabiske fedayeen fikk sitt motstykke i flere jødisk-sionistiske paramilitære grupper, som Haganah, Irgun Zvai Leumi, og den såkalte "Stern-gjengen", også kjent som Lehi. I mandatperioden ble det innført restriksjoner på jødisk innvandring, og britiske styrker bekjempet både jødiske og arabiske grupper. Det ble utarbeidet diverse innstillinger fra britiske myndigheter i den perioden, som fremdeles er omstridte idag.

Under annen verdenskrig sluttet de jødiske gruppene seg til de allierte, mens arabiske ledere i området samarbeidet med aksemaktene.

Etter annen verdenskrig meddelte Storbritannia at de ville frafalle mandatet og overlate problemet til FN. FN anbefalte en delingsplan for det gjenværende Palestina, der det skulle bli en arabisk stat (ca. 46%) og en jødisk stat (ca. 53%), hver i tre deler med tynne knutepunkter mellom delene. På den tiden utgjorde jødene fortsatt rundt 40% av befolkningen, og i ettertid har FN fått mye kritikk, ikke minst fra arabiske og muslimske land for å ha gitt jødene så mye som 53 % av mandatområdet Palestina. Jerusalem skulle underlegges FN og isoleres fra den jødiske og arabiske staten. Omkring 60% av den jødiske staten besto av den ufruktbare Negevørkenen. Begge land fikk kyststripe mot Middelhavet, men arabernes kysstripe var betydelig mindre enn jødenes.

Jewish Agency - som var forløperen til den israelske regjeringen - godtok delingsplanen etter hemmelige møter med den daværende norske FN-generalsekretæren Trygve Lie, under sterk tvil og innsigelser. De arabiske landene forkastet umiddelbart planen, som de mente var urettferdig. I PLOs charter har det senere blitt fastslått at " Palestine, with the boundaries it had during the British Mandate, is an indivisible territorial unit" (artikkel 2 i PLO-charteret). Trygve Lie har senere fått kritikk for ikke å ha overholdt sin nøytrale posisjon. Han støttet tanken om en selvstendig jødisk stat, og utropte etter delingen av Palestina; "Jeg har sikret fred i Midtøsten i generasjoner fremover"

På den tiden utgjorde muslimske og arabiske land et ubetydelig mindretall av FN, og de var heller ikke sterke nasjoner. Derfor nyttet ikke deres protester, og Palestina ble delt i to i 1948. Senere har det vist seg at både USA og Sovjetunionen hadde lagt politisk og økonomisk press på sine samarbeidspartnere for å få delingsforslaget vedtatt.

Sionistiske paramilitære grupper startet fordrivelsen av de palestinske araberne allerede i 1947 og da britene trakk seg ut gikk arabiske styrker til angrep på Israel fra Syria, Jordan, Egypt, og Irak (via Jordan). Flere arabiske landsbyer ble ødelagt eller utsatt for massakrer. Deir Yassin De fleste arabere som forlot den nye staten ble oppfordret av de arabiske statene, på grunnlag av at Israel skulle bli knust, og at de skulle unngå å bli skadet i striden. Myths & Facts Online

Krigen endte da FNs sikkerhetsråd forlangte våpenhvile som skulle etterfølges av fredsforhandlinger. Fredsforhandlingene brøt sammen, og en formell krigstilstand eksisterer frem til idag mellom Israel og den arabiske verden, med unntak av Egypt og Jordan.

Territoriale krav, handelsårer og vannrettigheter har skapt grunnlag for flere kriger mellom Israel og den arabiske verden siden 1948, blant annet i 1956, 1967, og 1973.

I 1956 angrep Israel Egypt sammen med Storbritannia og Frankrike. Dette fordi Egypt ville nasjonalisere Suezkanalen og dermed sette internasjonal skipsfart under monopol. Men etter press fra både USA og Sovjetunionen måttte Israel, Frankrike og Storbritannia trekke seg tilbake. Hendelsen har også blitt kjent som Suez-krisen.

22. mai 1967 stengte Egypt innseilinga fra Rødehavet for skip til og fra Israel. Dette rammet Israel meget sterkt økonomisk, ikke minst siden landet importerte olje fra Iran, og siden Egypt også hadde stengt Suez-kanalen for israelske skip. Cairo Radio erklærte at Israel hadde valget mellom å bli utslettet i krig eller å bli kvelt økonomisk. 5. juni 1967 gikk Israel til angrep og okkuperte hele Sinaihalvøya frem til Suezkanalen, hele Vestbredden av Jordan-elven og Jerusalem, og store deler av Golanhøydene. Til tross for harde kamper i 1973, greide Israel å holde på disse områdene. Israel har annektert Øst-Jerusalem og Golanhøydene og anser grensene med Vestbredden og Gaza som omstridte.

Som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt, trakk Israel seg ut av hele Sinai i 1979. Israel sluttet også fred med Jordan i 1994. I den forbindelse har Jordan frafalt alle krav til Jerusalem og Vestbredden under forutsetning av at fremtiden til disse områdene blir bestemt ved fredsavtale mellom Israel og PLO.

Forhandlinger mellom PLO og Israel hadde foregått i all stillhet frem til 1990-tallet, da norske diplomater meglet frem et gjennombrudd der partene gjensidig anerkjente hverandre. Det har vært mange runder med forhandlinger om en varig fred, men disse er gått i stampe. Gjentatte angrep på israelske sivile mål, og israelske militære aksjoner i palestinske områder har gjort at det kjempes langt mer enn det forhandles i disse tider.

Konfrontasjoner i 1948

Under den første krigen mellom Israel og araberlandene ble det utført flere massakrer, både fra jødisk og arabisk side. Historikeren Benny Morris, en av "de nye historikerne" i Israel, mener å ha dokumentert at israelere stod bak minst 24 massakrer i 1948.

Statsform

Israel har en republikk og har et folkevalgt parlament (Knesset). Alle israelske borgere har stemmerett, uansett religion eller etnisk tilhørighet.

Israel er likevel per egen definisjon en stat for det jødiske folk. Dette gir seg utslag i for eksempel The Law of Return som gir alle jøder over hele verden mulighet til statsborgerskap i Israel. Grunnlovene til Tyskland, Hellas, Finland og Irland inneholder lignende klausuler for å forenkle immigrasjon til de respektive landene av deres respektive etniske gruppe. I 1975 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som sidestilte sionisme med rasisme. Resolusjonen ble vedtatt med støtte fra arabiske og kommunistiske land og mot stemmene til de fleste vestlige land. Resolusjonen ble opphevet i 1991 etter Sovjetunionens fall.

Det samme flertallet som stemte for delingsplanen i 1947, godkjente Israel på enten de jure eller de facto grunnlag kort tid etter landets opprettelse. Støtten og forholdet til Israel har imidlertid variert mye med tiden. Frankrike var en viktig støttespiller opp til Seksdagerskrigen. Etter denne krigen trakk Charles de Gaulle sin støtte for Israel til fordel for de arabiske landene. For tiden er USA den sterkeste støttespilleren til Israel og yter både økonomisk og militær bistand til landet. Tyrkia er en annen samarbeidspartner, selv om dagens regjering er mindre Israel-vennlig enn sine forgjengere. Europeiske og andre vestlige land har diplomatiske forbindelser med Israel, men forholdene er tildels anstrengte på grunn av uenighet om politikken overfor palestinerne.

Israel legger stor vekt på disse forhold i sin utenrikspolitikk:

Nødvendigheten av å forsvare sine borgere mot angrep utenfra.
Sin selvråderett i henhold til folkeretten.
At mange grenser ennå ikke er fastlagte i henhold til varige fredsavtaler.

Kritikken mot Israel går blant annet ut på at:

Visse ting Israel foretar seg på områdene landet okkuperte i 1967 er påstått ulovlig i henhold til Genevekonvensjonene og i strid med menneskerettighetene.
Enkelte påstår at Israel krenker Palestinernes humanitære og nasjonale rettigheter.
De palestinske flyktningene og deres etterkommere blir nektet å "vende tilbake" til staten Israel. Palestinerne mener de har krav på tilbakevending i henhold til folkeretten, men Israel nekter dem av frykt for at det vil bety slutten for Israel som en jødisk stat. Israelerne har blant annet vist til at ingen andre flyktningegrupper fra 1940-tallet, som tyskere fra Polen eller indere fra Pakistan, har blitt gitt noen tilsvarende "rett". Tatt i betrakning at omtrent like mange jøder har forlatt arabiske land i tiden etter Israels opprettelse, har enkelte også argumentert for at det som skjedde var en befolkningsutveksling.
Annektering av Jerusalem - som i følge FNs delingsplan skulle være nøytralt område - har også vakt misnøye. Det er få eller ingen land som anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad.

Flyktninger

Både omfanget av og om omstendighetene omkring flyktningestrømmene i 1948 og 1967 er omstridt. Men 7. desember 1949 vedtok FNs hovedforsamling resolusjon 194 som slo fast at de palestinske flyktningene som ønsket å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer skulle få lov til å gjøre det snarest mulig.

Fra israelsk side hevdes det at ytterst få ble tvunget på flukt, og at de fleste reiste for å komme seg vekk fra kamper eller fordi de ble oppmuntret til det av arabiske ledere. Fra palestinsk side hevdes det at et stort antall arabere ble fratatt sine eiendommer og jaget fra sine hjem av israelere. Det at mange ble tvunget på flukt av israelere er grundig dokumentert av israelske (som Illan Pappe og Benny Morris), palestinske og internasjonale forskere, men det nøyaktige antall er vanskelig å fastsette. Totalt er det vanlig å regne med at om lag 750 000 arabere flyktet eller ble deportert.

Antall flyktninger idag er usikkert, men estimeres til 5-7 millioner nålevende mennesker, da medregnet etterkommerne til araberne som flyktet i 1948 og 1967. De arabiske landene tok ikke imot flyktningene, fordi de mente det ville være det samme som å oppgi kravet om en arabisk stat i hele det tidligere mandatområdet Palestina. Dermed ble de fleste værende i flyktningeleirer i områdene Vestbredden og Gazastripen eller i landene Libanon, Syria, og Jordan, men mange reiste videre. På 1980-tallet forsøkte Israel å bygge nye og moderne boliger til innbyggerne i de palestinske flyktningeleirene på Vestbredden og Gaza, men dette tiltaket ble fordømt av FN. Mens FNs høykommisær for flyktninger normalt definerer flyktninger som mennesker som har måttet flykte fra et område der de var født og oppvokst, har UNRWA definert som flyktninger alle de arabere som oppholdt seg i Palestina i 1948 og deres etterkommere. Disse personene fortsetter å regnes som flyktninger også etter at de eventuelt har fått statsborgerskap i andre land.

Samtidig som mange arabere flyktet fra Israel, tok Israel inn jødiske flyktninger fra arabiske land. Mellom 1948 og 1970-tallet, dro over 850 000 jøder fra arabiske land. De fleste av disse bosatte seg i Israel, som integrerte dem i samfunnet.

Hovedstad

I 1950 erklærte Israel at Jerusalem var landets hovedstad. Regjeringsbygg og andre sentrale kontor ble lagt til deler av Jerusalem kontrollert av Israel. I 1980 vedtok det israelske parlament (Knesset) at Jerusalem var Israels "fullstendige og forente" hovedstad med full religionsfrihet for alle.

FNs sikkerhetsråd tok umiddelbart avstand fra denne loven i resolusjon 478. I tråd med tidligere praksis har de fleste land med diplomatiske forbindelser med Israel derfor etablert sine ambassader i Tel Aviv, Israels største by, og første og formelt anerkjente hovedstad.

Militæret

Israels forsvarspolitikk er bygget i en situasjon med

Vedvarende fiendtlige forhold og kriger med flere land i området, blant dem Saudi Arabia, Irak, Libanon, Iran og Syria. Tidligere også Jordan og Egypt før fredsavtaler ble inngått.
Angrep på israelske sivile mål fra palestinske terrorister på Vestbredden og Gaza, samt Hizballah i det sørlige Libanon.

Israel har allmenn verneplikt for både kvinner og menn, med unntak for visse ikke-jødiske og jødisk-ortodokse folkegrupper. Israelske arabere har som hovedregel ikke verneplikt, men kan verve seg frivillig. Visse arabiske beduinstammer er underlagt allmenn verneplikt etter ønske fra sine ledere.

Israel har trolig det mest moderne, best trenede, og best utrustede militære forsvaret i Midtøsten. Det sikkerhetsmessige apparatet består av en kombinasjon av etterretningstjenester, spesialstyrker, grensepoliti, og konvensjonelle bakke-, luft-, og sjøstyrker. Israel har skaffet seg moderne våpen gjennom en kombinasjon av egen utvikling og amerikansk teknologi.

Det er regnet som et faktum at Israel også har et arsenal med atomvåpen. Israel er ikke medlem av avtalen om ikke spredning av atomvåpen, og er heller ikke forpliktet til å ikke ha atomvåpen; de har heller ikke lov til å importere kjernefysisk materiale og utstyr fra noe land som er med i denne avtalen.

Israel er mottaker av amerikansk militær bistand og en av de største våpeneksportørene i verden. Israel er det landet som får mest bistand av USA; ikke bare økonomisk, men også politisk.

Forsvarsutgifter

Forsvarsbudsjettet i Israel for 2004 er 44,467 milliarder sheqalim (tilsvarer rundt 67,6 milliarder kroner)

Folketallet var på uavhengighetsdagen samme år 6 780 000 slik at Israel dermed bruker 6559 sheqalim (ca. 9969 kroner) pr. innbygger på forsvarsformål i 2004

De landene i verden som bruker mest på forsvarsformål pr. innbygger er, foruten Israel og USA (9028 kroner i 2003) landene på den arabiske halvøy og Singapore

Universiteter

Israel er et av de landene i verden som har høyest utdanningsnivå. Det er 8 universiteter i landet

Bar-Ilan-universitetet (Ramat-Gan)
Ben Gurion-universitetet (Be'er Sheba)
Det hebraiske universitetet i Jerusalem
Det åpne universitetet (Tel Aviv)
Universitetet i Haifa
Technion - IIT (Haifa)
Tel Aviv-universitetet
Weizmann-instituttet

Byer

Israels største byer. Folketall pr. 31.12.2003.

ירושלים Jerusalem : 693 200
תל אביב-יפו Tel Aviv-Yafo : 363 400
חיפה Haifa: 269 400
ראשון לציון Rishon Lezion : 214 600
אשדוד Ashdod : 192 000
באר שבע Be'er Sheva : 183 000
פתח תקווה Petah Tiqwa : 173 800
נתניה Netanya : 167 100
חולון Holon : 165 800
בני ברק Bene Beraq (Bnei Brak) : 139 600
בת ים Bat Yam : 131 900
רמת גן Ramat Gan : 126 500
אשקלון Ashkelon : 104 500
רחובות Rehovot : 100 100

Se også

Eksterne lenker

Propalestinske

Proisraelske

Nøytrale lenker

Dagbladets mini-leksikon
FN og konflikten i Israel og Palestina
CIA World Factbook
Artikkel i Aftenposten om Israels første krig]
Statistikk over antall drepte palesinere og jødere
Artikkel om israelske arabere
Se også "Alt for Israel" av Odd Karsten Tveit

Israel | Land i Asia | Land med verneplikt

Gourt Home::Gourt :: Israel