Friedrich Nietzsche

Nietzsche187c.jpg]] Nietzsche 1862a.JPG]] Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig, død 25. august 1900 i Weimar) var en tysk filosof.

Komponisten Richard Wagner og filosofen Arthur Schopenhauer øvet tidlig en viktig påvirkning på Nietzsche, men han frigjorde seg senere fra deres tenkning og utviklet den videre. Nietzsche utviklet bl.a. begrepet nihilisme, og kom til å få stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring århundreskiftet.

Hans mest kjente bøker er Also sprach Zarathustra og Jenseits von Gut und Böse. Programmatisk for nihilismen er setningen Gott ist tot (Gud er død).

Fra 1889, etter et sammenbrudd Torino ble Nietzsche sinnssyk og ble tatt hånd om av sin søster, som forfalsket nesten alle bøkene hans. Karakteristisk for denne tiden er hans store bart.

Nasjonalsosialistene, med søsterens mann, antisemitten Berhard Förster, som en av pådriverne, misbrukte og fordreiet Nietzsches tenkning og brukte ham som ideologisk forbilde.

Nietzsche i Norden

Utenfor Tyskland var Nietzsche bortimot ukjent. Det var Georg Brandes som brakte Nietzsche til Norden og det var her Nietzsche ble berømt. Våren 1888 holdt Brandes en rekke forelesninger om Nietzsche på Københavns universitet og bearbeidet forelesningene til en stor artikkel: Aristokratisk Radikalisme. En afhandling om Friedrich Nietzsche, utgitt året etter. Den kom i tysk oversettelse med samme tittel i 1890 og brakte Nietzsche ut til resten av Europa.

Brandes artikkel inspirerte Ola Hansson, August Strindberg, Henrik Ibsen, Arne Garborg og andre. Alle skrivende mennesker måtte forholde seg til Nietzsche.

Filosofen Harald Høffding kom med motsvar til Brandes' artikkel i 1890: Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse. Brandes svarte med Det store Menneske, Kulturens Kilde. Ytterligere artikler ble utvekslet fram til mai 1890 som ble fulgt med stor oppmerksomhet. Oppmerksheten satte ikke bare Nietzsche på kartet, men også det intellektuelle Norden. Med Ibsens og Strindbergs teaterstykker ble dyrkelsen av den individuelle personligheten økende, som et resultat av interessen for Nietzsche, men også videre og innover i sjelens innerste dybder.

Gud er død

«Gud er død» er kanskje den mest siterte frase fra Nietzsche. Den er først sitert i Den glade vitenskapen, avsnitt 108 (Nye kamper) og i avsnitt 125 (Det gale mennesket), men finnes også i Nietzsches verk Slik talte Zarathustra. Den er kanskje en av de oftest diskuterte fraser i litteraturen fra 1800-tallet.

Meningen med setningen er ikke nødvendigvis at Gud er død, men at Gud er døden, ettersom Gud forhindrer mennesket i å leve. Det gjør Gud ved at stille en mengde forbud opp for mennesket, som skyldfølelse og seksualangst. Dermed er kristendommen, ifølge Nietzsche, døden og hvis man ønsker å leve, skal det være uten kristendommen. I stedet for kristendommen, snakker Nietzsche om overmennesket, som er et sterkt og selvstendigt menneske, som lever.

Nietzsche trodde at det er positive muligheter for mennesker uten Gud. Å oppgi troen på Gud åpner for menneskets skapendee evner å utvikle seg for fullt. Den kristne Guden, med hans vilkårlige påbud og forbud, vil ikke lenger ha noen posisjon dersom menneskene slutter å vende sine øyne mot et overnaturlig rike og begynner anerkjenne verdien av denne verdenen.

Filosofiske hovedverker

Nietzsches tenkning og verker deles ofte inn i følgende epoker (norske utgivelser i parentes):

Den wagnersk-schopenhauerske tiden (1872-1876), hvor Nietzsche var påvirket av Richard Wagner og Arthur Schopenhauer. Den omfatter disse verkene:
- Die Geburt der Tragödie, 1872 (Tragediens fødsel, overs. Arild Haaland. Pax 1969.)
- Unzeitgemäße Betrachtungen (Utidssvarende betraktninger):
  - David Strauß, der Bekenner und der Schriftsteller, 1873
  - Vom Nutzen und Nachteil der Historie für das Leben, 1874 (Historiens nytte og unytte for livet, overs. Øystein Skar og Bjarne Hansen. Damm 2004.)
  - Schopenhauer als Erzieher, 1874
  - Richard Wagner in Bayreuth, 1876

Den «friåndelige» tiden (1876–1882), hvor Nietzsches tenkning antar en mer vitenskapelig-empiristisk karakter. Dette kalles gjerne hans «positivistiske» periode, og i denne tiden skriver han først og fremst aforismesamlinger.
- Menschliches, Allzumenschliches I, 1878
- Menschliches, Allzumenschliches II, 1880Opprinnelig publisert i to deler: Vermischte Meinungen und Sprüche, 1879, og Der Wanderer und sein Schatten, 1880.
- Morgenröthe, 1881
- Die fröhliche Wissenschaft, 1882

Det sentrale poetiske verket Also sprach Zarathustra (1883–1885) (Slik talte Zarathustra, overs. Amund Hønningstad. Gyldendal 1962.)

De senere verkene (1886–1888), hvor Nietzsche skriver mer polemisk enn før. Både aforismesamlinger og lengre avhandlinger forefinnes her:
- Jenseits von Gut und Böse, 1886 (Hinsides godt og ondt, overs. Trond Berg Eriksen. Grøndahl og Dreyer 1989.)
- Zur Genealogie der Moral, 1887 (Moralens genealogi, overs. Arild Haaland. Gyldendal 1969.)
- Der Fall Wagner, 1888
- Götzen-Dämmerung, 1888
- Der Antichrist, 1888 (Antikrist, overs. Bjørn Chr. Grønner. Spartacus 2003.)
- Ecce Homo, 1888 (Ecce Homo, overs. Trond Berg Eriksen. Gyldendal 1970.)
- Nietzsche contra Wagner, 1888

Øvrige skrifter

Diverse skrifter av Nietzsche kommet ut på norsk:

Über die Zukunft unserer Bildungsanstalten, 1872En serie foredrag holdt ved Basel Universitet vinteren 1872. (Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid, overs. Helge Jordheim. Spartacus 1995.)
«Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne», 1873Et essay i to deler som Nietzsche aldri publiserte selv. («Om sannhet og løgn i en utenommoralsk forstand», overs. Kjeld-Willy Hansen. Agora, nr. 2-3/1989, s. 115-127. Aschehoug 1989.)
«Das Lenzer-Heide-Fragment», 1887En rekke korte notater om den europeiske nihilismen. Nietzsche skrev fragmentet mens han oppholdt seg i Lenzer Heide i Sveits, kort tid før han forfattet Moralens genealogi. («Lenzer-Heide-fragmentet», overs. Stian M. Landgaard. Agora, nr. 1-2/2005, s. 213-218. Aschehoug 2005.)

Referanser

Eksterne lenker

Wiki Nietzsche
Nietzsches initiale krise (dansk)