Flåtter

Flått er gruppe av dyr som tilhører bestemte familier av midder. Den lever omtrent to år, gjennomgår fire stadier (egg, larve, nymfe, voksen) der inntak av blod fra virveldyr er essensielt i hvert stadium, for individets videreføring og til slutt formering. Det er som larve og nymfe det bites mest. Flått finnes i flere varianter over hele verden. I Norge har man åtte arter, skogflåtten er den vanligste. Denne er kjent for å ofte bære alvorlig smitte. Andre flått er fuglefjellflått, husflått, pinnsvinflått; disse antar man ikke er smittebærere.

Livsløp

Egg klekkes tidlig vår, danner larve som vil søke vertsdyr og suge blod. Etter måltidet vil de falle ned og starte forvandlingen til nymfe. Utpå høsten er nymfen ferdig, men vil være aktiv gjennom vinteren. Neste vår søker de vertsdyr igjen (kan godt være et menneske) og faller av etter måltidet og forvandles til voksen flått. Formering skjer etter at den voksne hunnen har inntatt nok et måltid (sjeldent fra menneske), hvorpå den faller ned og legger egg i skogbunnen. Eggene klekkes så utpå våren.

Når sulten innfinner seg vil flåtten bevege seg i oppad lende og lokalisere seg i høyt gress, der den avventer passerende dyr og faller raskt ved vibrasjon og kontakt (de kan ikke fly eller hoppe). På vertsdyret vil de bite seg fast og bli værende flere dager inntil de er mett. Flått trives ikke i åpent lende med direkte sol og kort gress. En kan regne med betydelige mengder flått der det ferdes rådyr og hjort, og spesielt mellom april og oktober. Fuktig mark og myr, spesielt i Agder er særskilt utsatt, men en finner flått langs kysten opp til Brønnøysund. Også i innlandet, rundt Mjøsa antar man at flåtten har slått seg til for godt.

Smittefare

Flåtten oppfattes som en biologisk vektor, en som kan overføre zoonoser, sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker. Den kan være bærer av farlige bakterier eller virus. Hvis den fjernes før 24 timer antar man at bakterien har hatt liten sjanse for å bli overført. Når det gjelder viruset antas det at smitten kan overføres langt tidligere.

Bakterie

Den vanligste smitten er bakteriegruppen Borrelia (spesifikt, bakterien Borrelia burgdorferi) som kan invadere nervesystemet og gi lammelser, leddsykdom, kronisk hudsykdom og smertetilstander. Det antas at 20-25 % av norske flått bærer denne bakterien, 50 % i øst og sør, og betraktelig færre lengre nord. Fem prosent av de infiserte av denne bakterien utvikler sykdommen, omlag 150 tilfeller årlig. I tillegg til smågnagere og fugl, kan store dyr som hjort være vertsdyr.

En annen sykdom (antall tilfeller ukjent) forårsakes av bakteriegruppen Anaplasma (med spesifikt Anaplasma phagocytophilum), som kan utvikle seg til sykdommen Anaplasmose, tidligere kalt Ehrlichiose. Denne gir en influensalignende tilstand med akutt feber, muskelsmerter og hodepine, og (mindre enn to prosent) AIDS-lignende immunsvikt. Det første tilfellet ble påvist i Norge i 1998. Senere har man hatt noen få tilfeller.

Virus

Den tredje mulige smitten er Babesia, en parasitt som kan gi skogflåttencefalitt (også kalt enkefalitt, engelsk Tick Borne Encephalitis). Dette gir en malarialignende virussykdom som angriper og skader hjernen. Viruset finnes helst hos smågnagere og fugler. Siden 1999 har Norge hatt åtte tilfeller av fem i tilknytning til Tromøya utenfor Arendal, I vesteuropeisk form har viruset en dødelighet på 1 % og mulighet for sene virkninger. Sykdommen er epidemisk i områder av sentral- og Øst-Europa. Noen mildere former finnes i Baltikum, på Ålandsøyene og langs Østersjø-kysten.

Forholdsregler og tiltak

Flått.jpg. Foto: A.-M. Kirkemo, Veterinærinstituttet, 2003]] Hvert år avgir flått anslagsvis to millioner bitt i Norge. I Norge bæres smitten av 30-40 % av nymfene og 20-25 % av voksen flått. Derfor anbefales en å lete etter flått (hvis man har beveget seg der det er mye flått) og raskt fjerne observert flått. Etter 24 timer er sjansen for smitte betraktelig høyere. Voksen flått som ikke har festet seg vil kunne sees på klærne, som sakte og oppadgående svartbrune glinsende objekt på 1-2 mm (hunnen er dobbelt så stor). Hvis den har bitt seg fast, er dette ofte i områder med tynn hud (skrittet, hårfestet, armhuler) eller åpne sår. Den sitter ofte halvveis nedsenket i såret, bakparten ofte gråaktig og med størrelse avhengig av sugetid. En oppfylt flått kan bli 15 mm, og vil være kuleformet og gråblå. Bittet merkes ikke grunnet bedøvelse som følger med flåttens spytt.

Anbefalt prosedyre er å, med negl eller pinsett, klipe til over flåtten, forsiktig nært munnen (unngå å presse stoffer fra flåtten inn i såret), og deretter dreie mot urskiven. Munndelene bør ikke bli igjen i såret, og en sårsalve anbefales. Bittet vil uansett gi en rød hevelse. Hvis det etter en uke avtegnes en tydelig ring rundt såret har man antakeligvis blitt smittet og må behandles umiddelbart.

Flått har ofte hardt skall og er særdeles robust mot forsøk på å avlive den. Forsøk på å kvele flåtten (med gift, vann eller neglelakk) slik at den slipper taket, vil neppe føre fram, ettersom flåtten normalt ikke puster mer enn to-tre ganger i minuttet. Bruk av myggspray og hvitløkpulver antas å virke avvisende på flåtten.

Forskning

Flått oppfattes som en nasjonaløkonomisk risiko, og det har de senere år vært satt av flere midler til forskning. Muligheten for en kobling mellom flåttbitt og multippel sklerose ble utredet i 2001 ved Vestfold Sentralsykehus. Høy flått-forårsaket dødelighet blant hjort har gjort at Veterinærinstituttet har startet utredning i Farsund og Molde (2005). Mikrobiologiavdelingen ved Sørlandet Sykehus har flått som spesialfelt. Fuglebåren flått er også under studie, gjennom et flernasjonalt prosjekt, der Norge deltar fra Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet, Folkehelseinstituttet og fire fuglestasjoner (Jomfruland, Akerøya, Lista og Store Færder). Sammenlignende studier mot baltiske land har vært gjort av AS Teleplan. Økt hyppighet de senere år kan skyldes at tidligere kulturlandskap gror igjen.