Dvergfotinger

Dvergfotinger (Symphyla) er leddyr og tilhører en delgruppe av mangefotinger. Dvergfotinger er ennå en forholdsvis ukjent dyregruppe, og arts og slektskompleksene er ufullstendig kjent. Det er 7 arter i norge og 12 nordiske arter.

Liv og utvikling

Den tynne bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder og med forholdsvis mange bein, har de stor skyvekraft. Dvergfotinger lever på bakken i strøsiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender).

Det er ikke vanlig å se dvergfotinger uten at en løfter på en stein eller graver litt i jorden, det er fordi de fleste er nattaktive, dvergfotinger er også ømfintlige for tørke og søker til fuktige steder.

Dvergfotinger kan lokalt opptre i et stort antall. De er hovedsakelig planteetere eller lever av dødt organisk materiale og er derfor viktige som nedbrytere av organisk materiale. De finnes i hele verden fra fjæresteinene og helt opp til 4 900 meter over havet. De finnes i kalde områder (til 66° nord) likesåvell som i tropiske strøk.

Anatomi

Dvergfotinger har et mykt hudskjellet, er lyst blekhvitt farget. de har alltid 12 beinpar. Yngre dyr (ikke voksne, kjønnsmodne) kan ha færre kroppsledd og kan derfor ha færre bein, enn de vil ha som voksne (imago). Dvergfotinger er mellom 2 og 8 mm lange.

Hodet har et par antenner, som er forholdsvis lange, trådformede, uten «klubbe» ytterst. Dvergfotinger er blinde, de mangler øyne.

Dvergfotinger skiller seg fra andre leddyr ved at kroppen ikke er inndelt i kroppsavsnitt (tagmata), som f.eks hos kreps- og edderkoppdyr, der hodet og brystet er sammenvokst til et avsnitt (cephalothorax), eller som hos insektene der de tre første kroppsleddene er sammenvokst til et brystparti (thorax).

Forplantning

Dvergfotinger har jomfrufødsel (partenogenese), det er ingen parring mellom to individer. Hannen avgir en «spermiepakke», som hunnen senere plukker opp. Hunnen lagrer «spermiepakken» til hun skal legge egg. Det er mulig at hunnen finner s«permiepakken» ved hjelp av lukt feromoner eller ved å følge andre spor.

Systematisk inndeling

Systematikken følger Andersson, m.fl. 2005. (se kilde) Dvergfotingenes høyere delgrupper – og deres innbyrdes slektskapsforhold i stamtreet er skrevet i hierarkisk skrivemåte. De norske navnene er oversatt fra svensk eller fra artens latinske navn.

Mangefotinger (Myriapoda)
mer enn 8 beinpar.
- Progoneata
  denne gruppen har kjønnsåpningen framme på kroppen.
  - Dvergfotinger (Symphyla)
    har alltid 12 beinpar, 12 nordiske arter.
    - Orden Scolopendrellida
      - Familie Snardvergfotinger (Scutigerellidae) -
        Kortbørstedvergfoting (Scutigerella immaculata ) - Kystart, fra Østfold til Hordaland, samt funnet i Sogn og Fjordane og Trøndelag.
        Tettbørstedvergfoting (Scutigerella causeyae ) - Kystart, fra Østfold til Hordaland, samt funnet i Sogn og Fjordane og Trøndelag.
        Langbørstedvergfoting (Scutigerella palmonii ) - Kystart, fra Østfold til Hordaland, samt funnet i Sogn og Fjordane og Trøndelag.
        Veksthusdvergfoting (Hanseniella caldaria ) - Oslo.
      - Familie Slankdvergfotinger (Scolopendrellidae)
        Mangebørstdvergfoting (Symphyllela isabellae ) - Kystart, fra Østfold til Rogaland.
        Vanligdvergfoting (Symphyllela vulgaris ) - Sør- Østlig utbredelse i lavlandet, til Trøndelag. Dette er den vanligste arten dvergfoting i Norge.

Kilder

Andersson, G., Meidell, B.A., Scheller, U., Winqvist, J.-Å., Osterkamp Madsen, M., Djursvoll, P., Budd, G. & Gärdenfors, U. 2005. Nationalnycklen till Sveriges Flora och fauna. Mångfotingar: Myriapoda. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. ISBN 91-88506-53-7. 350 sider.

Eksterne lenker

Tree of Life: Symphyla Her finnes også fine bilder.