Druide

Druide, fra indoeuropeisk dru som (i følge Plinius d. e.) betyr eik.

«Druidene utfører intet offer uten et eikeblad, derav deres navn, druider, fra det greske ordet dryas, som betyr eik, på denne måten.» (Plinius d. e.)

Dagens betydning kan muligens oversettes til visdom. Forbindelsen med eiken går sannsynligvis tilbake til de naturreligioner hvor trær inntok en viktig rolle, som nerthuskulten, som også i Norden inntok en sentral rolle i tiden før år 1.

Begrepet druide tolkes ulikt; noen assosierer det med verdige skjeggete menn kledd i hvite laken som samles ved kulturelle minnesmerker ved høytider. Andre holder druider for å være grusomme keltiske fanatikere som ofrer mennesker. En tredje tolkning legger tyngdepunktet på bruk av magi, mistelkvister og trollformler.

Det historiske materialet

Det tilgjengelige bevismaterialet i dag viser et forvirrende bilde:

Druidene var intensivt involvert i politikk.
De ledet offerritualer.
De spådde om fremtiden.
De hentet sin energi fra det overnaturlige.
Druider var rådgivere for konger.
Det var konger også blant druidene.
I likhet med Det gamle testamentets profeter var de frykta og ble holdt i ære, ettersom de hadde tilgang til gudenes øre.

Klassiske romerske forfattere fremstiller druidene som prominente medlemmer av det keltiske samfunnet. Flere av dem, deriblant Julius Cæsar (Den galliske krigen), Strabon og Plinius forteller utførlig om druider, andre mer flyktig.

Julius Cæsar skriver i verket Den Galliske krigen: I hele Gallia finnes bare to klasser av menn som har en ærefylt rang, den ene er druidene, og den andre er ridderne. Druidene egner seg til kult-virksomhet, de sørger for offentlige og private offer, et stort antall menn samles rundt druidene for å lære, og de æres høyt av gallerne. De avgjør alle spørsmål som oppstår i statlige eller private tvister. Når en forbrytelse er gjort, eller et mord, en arvesak eller et grenseforløp er omstridt, har druidene det avgjørende ordet, og idømmer straff og belønning. Man tror at druidenes lære stammer fra Britannia (Kan være England eller nåværende Bretagne) og dit ble druidene ført for videre utdanning, i form av vers som de lærer seg utenat. De finner det under sin verdighet, å skrive ned disse versene, av to grunner: dels vil de ikke at denne kunnskapen skal komme i urette hender, dels vil de unngå at en druide stoler mer på det skrevne enn på sin egen dømmekraft. Den totale læretiden deres er tjue år, i denne tiden deltar de ikke i krig, og de betaler ikke skatt. Kjernen i religionen deres er sjelevandring, troen på at sjelen etter døden flytter inn i en ny kropp. Ettersom frykten for døden dermed blir uvesentlig, styrkes deres tapperhet i felten.

Skribenter som Diodorus og Strabon som hadde mindre førstehåndskunnskap enn Cæsar, mente at druider, skalder og vater (sannsigere), tilhørte samme klasse.

Sjøl etterlot de ingen skriftlige spor. Det nærmeste man kan komme er Coligny-kalenderen, en ufullstendig bronsetavle fra det første århundret e.Kr. som forteller om "bedre" og "verre" dager for å utføre ulike gjøremål.

Litteratur

Miranda J Green, The Druids (eng.), Die Druiden (ty.)

Keltisk mytologi

Gourt Home::Gourt :: Druide

Det historiske materialet

Litteratur