Basenji

Related Topics:
Basenji

Basenji (FCI #043) er en urgammel afrikansk hunderase som FCI har plassert blant de primitive spisshundene i gruppe 5 (seksjon 6). Rasen går også under en rekke andre navn, som f.eks. kongohund, bongo terrier, khufuhund, nyam-nyam, zandehund, ango-angari og snakkehund. Det sistnevnte navnet har den fått på grunn av sin «snakksalige» natur, men den er også kjent som hunden som ikke kan bjeffe.

Opprinnelse og alder

Basenji tricolor.jpg Opprinnelsen til denne svært spesielle hunden sto med stor sikkerhet ikke i Kongo, der den har levd som pariahhund i utallige århundrer før den ble oppdaget av oss her i vesten i 1895. Som sådan er den trolig mer enn 4.000 år gammel og dermed en av verdens eldste hunderaser. I dag er rasen klassifisert som tamhund (Canis lupus familiaris), men hadde det ikke vært for den mennesklige påvirkningen på 1900-tallet, hadde det kanskje vært mer korrekt å klassifisere denne hunden som en afrikansk dingo (Canis lupus dingo).

Rasen har svært mye til felles med f.eks. Ny-Guinea syngehund. Forskere tror den utvandret til Afrika fra det gamle Egypt, langs Nilen. Den kan ha kommmet til Egypt fra persisk-arabiske strøk, en teori som har oppstått som følge av navnet basenji. På swahili betyr dette «noe vilt/usivilisert fra bushen», men forskere mener å kunne bevise at dette navnet stammer i fra et låneord fra persisk/gammelpersisk «shenji», som betyr «rynket» og henviser til de karakteristiske pannerynkene denne rasen har.

Rasen kom til vesten på midten av 1930-tallet (1936 til England), og til Norge i 1953. Norsk Basenjiklubb ble dannet i 1992.

Utseende, anatomi og fysikk

Selv om basenji klassifiseres som en primitiv spisshund av FCI, er den minst like mynde mynde. Dette kommer klart til uttrykk gjennom rasens aktive bruk av synssansen når den jakter, men også gjennom anatomien til hunden. Den er da også en meget hurtig hund, som elsker å løpe.

Kroppen er velbalansert med kort, rett rygg, dyp og oval brystkasse, opptrukket buklinje. Kort lendeparti. Hodet har flat skalle, middels bred, avsmalnende mot snuten, ubetydelig markert stopp. Snuten er noe kortere enn skallen. Stramme kinn. Når ørene spisses, dannes det rikelig med fine rynker i pannen. Sort nesebrusk. ørene er små, spisse, oppstående, svakt kremmerhusformede og fremoverstilte, tynne og høyt ansatt. Halsen er kraftig, godt buet og ganske lang. Halen er høyt ansatt, slik at bakparten vises bakenfor haleansatsen, hårdt ringet over ryggen og hvilende tett inntil hoften. Enkelt eller dobbelt ringet.

Pelsen er kort, blank, tilliggende med fin struktur. Smidig hud. Fargene kan være klar rød, ren sort eller black and tan, alltid med hvite poter, hvit bringe og hvit halespiss. Idealhøyden er 43 cm hos hannhunder og 40 cm hos tisper. Vekten er 9,5-11 kg. Storbritannia er ansvarlig for rasestandarden.

Bruksområde

Basenji er en god jakthund på småvilt, men kan også benyttes til jakt på større vilt. Den har sågar blitt brukt på elgjakt. Rasen benytter alle tre sansene aktivt når den jakter. Den er også en dugelig sporhund, vakthund, utstillingshund og familiehund. I utlandet brukes også basenji i utstrakt grad til lure coursing, siden den har glimrende fartsegenskaper og i løpesettet ligner mye på ei mynde.

Lynne og væremåte

Rasen er kvikk og livlig, men meget selvstendig og egenrådig (primitiv). Den har et jevnt bra gemytt, men er gjerne ganske skeptisk til fremmende. Rasen bjeffer ikke, men har et stort lydforråd og er langt i fra stille av den grunn. Snarere tvert om, og det er kanskje derfor den har fått tilnavnet «snakkehund». Rasens måte å vokalisere seg på kalles jodling blant rasefolk. Den er svært sosial og meget renslig, men tåler dårlig kulde og hater vann og å være alene hjemme. Den er flink med egne barn, men passer best i en familie med god erfaring.

Annet

Rasen er nærmest «selvrensende», i det disse hundene har en katte-lignende hygiene. De hater å bli våte, og om de blir det slikker de seg tørre og rene som en katt.

Lenker

Norsk Basenjiklubb