Avis

Related Topics:
Avison,_Charles :: Aviston :: Avis :: Avison,_Margaret

Avis er en trykt publikasjon med varierende format og regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet har vekt på nyheter.

Ordet «avis» er opprinnelig fransk og betyr underretning, opprinnelig avledet av latinsk «ad» og «visum» (syn eller det som er sett). På norsk «meddelelse» eller «etteretning».

Det finnes over 15 000 dagsaviser i verden som trykkes i over 600 millioner eksemplarer daglig.

Innhold

Innholdet i en avis lages av en redaksjon, som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av av redaksjonens arbeid, feks. desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler.

Innholdet i aviser aktualitetspreget i varierende grad avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkel, nyhetsartikkel, reportasje, kronikk, kommentar, petit, leserbrev, notis, intervju, enket og anmeldelse. En avis inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten.

En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden.

I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av gunstige momsregler for aviser.

Historie

Den eldste avisen i verden er trolig den kinesiske Tsing Pao (keiserens nyheter) som kom ut i Beijing i Kina rundt 1000 f.Kr. der teksten ble skåret ut i treplater og deretter trykket.

Moderne avisdrift kom imidlertid først med boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å masseprodusere aviser.

Verdens eldste trykte avis er «Relation», som ble startet av Johann Carolus. I 1604 kjøpte han et komplett trykkeri og året etter var han i gang med avistrykking, fordi han hadde funnet ut at dette kunne gi en så billig framstilling sammenlignet med håndkopiering at han kunne tjene penger på produksjonen. I oktober 1605 søkte han byrådet i Strasbourg om beskyttelsesbrev mot at andre kunne kopiere det han trykte, så også opphavsrettsspørsmålet er gammelt.

Tidligere har det vært antatt at «Nieuwe Tijdinghe» som kom ut første gang i 1605 under beleiringen av Antwerpen med sine to ukentlige utgaver, var verdens eldste trykte avis, men World Association of Newspapers (WAN) godkjente bevisene for «Relation» sin eldre eksistens i 2005.

Den eldste tyske avisen kom i 1609 og var Aviso Relation oder Zeitung i Wolfenbuttel, den eldste franske avisen er Nouvelles Ordinairs de Divers Endroits fra 1631, den eldste britiske er Oxford Gazette fra 1665, mens USAs eldste avis kom ut i 1704 og het Boston News-Letter. Nordens eldste avis er svenske Ordinari Post Tijdender fra 1654.

Avis i Norge

De første avisene ble etablert på slutten av 1700-tallet. Norges eldste avis er Norske Intelligenz-Seddeler og kom ut i 1763, utgitt av boktrykker C.S. Schwach. Norges første dagsavis var Morgenbladet fra 1819. Avisen har etter et stormfult liv endt som ukeavis i nyere tid. Den eldste avis som fortsatt blir utgitt er Adresseavisen som startet 3. juni 1767 som «Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger».

De første avisene hadde utgangspunkt i adressekontorer, derav navnene, der formålet var å spre beskjeder og annonser fra folk og bedrifter. I starten representerte adressekontorene mer eller mindre selvbetjente veggaviser, men snart kom ideen om å spre beskjedene i trykte eksemplarer, noe som ble den spede starten til aviser slik vi kjenner de i dag.

Fra starten fikk aviser et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København og det gjaldt distribusjon det som da i hovedsak var annonseaviser. Journalistikk som vi kjenner det fra i dag fantes knapt og kritikk mot myndighetene forekom ikke. Avisenes innhold var preget av ensidig opinionsdannende stoff myntet på den politiske elite.

Grunnloven som ble vedtatt i 1814 satte et endelig punktum for pressesensuren i Norge som en følge av det danske eneveldet. Paragraf 100 sier at «ytringsfrihet skal finne sted». Dette gav startskuddet til en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, tildels i folkeopplysningens navn.

Oppfinnelsen av sylinder (1811)- og rotasjonspressen (1846) og settemaskinen (1884) representerte teknologiske kvantesprang som både reduserte kostnadene i produksjonsprosessen, men først og fremst gjorde den mer effektiv.

Indistrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, nedgangen i analfabetismen og den økte politiske bevisstheten bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser I norge, i 1918 var antall titler 250.

På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen. Særlig arbeiderbevegelsen visste å gjøre seg nytte av aviser som informasjons- og agitasjonsredskap. Arbeideraviser ble etablert over hele landet.

Andre verdenskrig

Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.

Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, som i særlig grad fikk negative konsekvenser for avisene som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset og de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine. Men mer betydelig for det framtidige avisbildet var at mens venstresidens aviser ble stanset ved krigens begynnelse, ble de fleste borgerlige avisene ble stanset mot krigens slutt.

De gjenværende avisene måtte akseptete å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk legge ned frivillig. Pressedirektoratet hadde som hovedjobb å nyordne avisene i Norge og fikk februar 1942 lov til å legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene.

Nyordningen gav seg flere utslag. En rekke aviser ble lagt ned, og mange fikk innsatt NS-redaktør. Dette gjaldt blant annet Aftenposten, Fredrikstad Blad, Østlendingen, Tønsbergs Blad, Varden, Porsgrunns Dagblad, Bergens Tidende, Morgenavisen, Sunnmørsposten, Lofotposten, Tromsø, samt en rekke mindre aviser, særlig på Vestlandet.

I tillegg ble flere aviser slått sammen. I Stavanger ble Stavanger Aftenblad (V) og Stavangeren (H) bestemt slått sammen til Stavanger Avis, i Sandefjord ble Sandefjords Blad (H) og Vestfold (V) slått sammen til Sandefjords Presse. Aftenposten ble utsatt for den kanskje sterkeste grad av sensur ettersom dette var landets største avis ved andre verdenskrigs start.

Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen.

Mens direktoratet skulle jobbe med organiseringen av avisene sørget Presseabteilung for å forsyne avisene med innhold i tråd med okkupantenes eget syn på virkeligheten og krigslykken.

Oslo alene hadde ni dagsaviser før krigen og seks av disse ble stanset. De som fikk komme ut under hele krigen var Aftenposten, Nationen og Morgenposten. I tillegg kom NS-organet Fritt Folk. Av de fire avisene i Trondheim ble to stanset (Nidaros og Arbeider-Avisen), Dagsposten lot seg frivillig nazifisere, mens Adresseavisen fikk NS-redaktør.

Alt i 1943 var antallet aviser nede i 118. Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet grunnet papirrasjonering. Avisene som fikk komme ut økte inntentene betydelig noe som fikk følger for debatten om pressens lojalitet da krigen var slutt.

Avisoppgjøret

Avisoppgjøret etter andre verdenskrig dreide seg dels om de tapene aviser som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet.

Fredssommeren 1945 ble Riksadvokatens Aviskomité oppnevnt og denne kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp.

Erstatningsdirektoratet reiste en prøvesak mot Morgenposten i Oslo der en skulle få avklart om det var rettslig grunnlag for tilsvarende saker mot andre aviser og etter en tre år lang rettsprosess slo Høyesterett fast at det kunne foretas inndragning av avisens inntekter så lenge avisen hadde hatt NS-innsatt redaktør og brakte videre propagandameldinger, kommentarer og bilder fra den tyske okkupasjonsmakten. Morgenposten ble til slutt dømt til å få inndratt 170.000 kroner, fastsatt av Høyesterett.

Deretter ble det utarbeidet retningslinjer for erstatningskrav mot de øvrige avisene, basert på de inntekter avisene hadde hatt under krigen. 20 aviser måtte betale tilsammen 1,5 millioner kroner. Stansede aviser fikk på sin side utbetalt 6,5 millioner kroner i erstatning fra Krigsskadetrygden og Justisdepartementets oppgjørsavdeling.

Det er i hovedsak forfatteren Guri Hjeltnes sitt arbeide som har brakt til veie opplysninger knyttet til avisoppgjøret etter krigen, og hun gav blant annet ut boken «Avisoppgjøret etter 1945» i 1990. Til da var etstatningsbeløpene holdt hemmelige, noe som var en forutsetning fra de ikke-stansede avisenes side for å få til ett forlik.

De illegale avisene

Andre verdenskrig gav også startskuddet til et annet pressekapittel, oppstarten av den illegale pressen. Trolig så mange som 300 aviser ble utgitt under kortere eller lengere tidsrom i ulike deler av landet. de illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger og ble et viktig korrektiv til de offisielle nyhetene i de avisene som fikk komme ut og som var sensurert.

Avisbegreper

Som beskriver utgivelsesfrekvensen

Som beskriver dekningsområdet

Som beskriver innholdet

Mer om avisinnhold

Avistegning

Som beskriver formatet

Som beskriver ansatte

Flere avisord

Avisand
Agurktid
Veggavis
Riksdekkende meningsbærende avis (pressestøttebegrep)

Avisrelaterte priser og utmerkelser

Se også

Aviser | Publikasjoner | Visuell kommunikasjon

Gourt Home::Gourt :: Avis