Alternativ medisin

Alternativ medisin er en samlebetegnelse for varianter av behandling og forebyggelse av sykdommer, som innenfor den vestlige medisinske tradisjon (også betegnet som "skolemedisin") betraktes som uortodoks og uvitenskapelig, i det man mangler vitenskapelig belegg for at behandlingsformen har noen virkning. Til tross for denne kritikk, har flere av de alternative medisinske behandlingsformer oppnådd betydelig popularitet, både i Norge og utenlands.

Forskjellige alternative behandlingsformer

Kiropraktikk

Utdypende artikkel: Kiropraktikk

Akupunktur

Utdypende artikkel: Akupunktur

Fotsoneterapi

Utdypende artikkel: Fotsoneterapi

Biofeedback

Utdypende artikkel: Biofeedback

Homøopati

Utdypende artikkel: Homøopati

Kinesiologi

Utdypende artikkel: Kinesiologi

Urtemedisin

Utdypende artikkel: Urtemedisin

Healing

Utdypende artikkel: Healing

Osteopati

Utdypende artikkel: Osteopati

Aromaterapi

Utdypende artikkel: Aromaterapi

Kopping

Kvalifiserte alternative behandlere

Utdannelse

Internasjonalt tilbyr stadig flere akademiske institusjoner undervisning innen alternativ medisin. Blant disse er University of California i Los Angeles, University of Arizona, Stanford University, Columbia University, John Hopkins og University of Maryland. I Norge er Universitetet i Tromsø tillagt er særlig ansvar for forskning og undervisning innenfor det «alternative» området. I Norge har 4 av de største skolene samlokalisert seg til samarbeide på Sjømannsskolen. Disse skolene er Norsk Akademi for Naturmedisin, NAN, Atlantis Medisinsker Høgskole, AMH, Nordisk Akupunktur Høgskole, NAHS og Institutt for Refleksologi og Massage, IRMAS. Disse arbeider med å få sine skoler offentlig godkjent og enkelte har alllerede fått hele, eller deler av sine studier godkjent.

Det skilles tradisjonelt mellom vitenskapelig medisin og alternativ medisin som av og til har vært kvakksalveri. Grensene mellom dem er uskarpe og både skolemedisinen og den alternative medisinen kan sies å ha vokst frem fra folkemedisinen.

Folkemedisin

Dagens alternative medisin er dels bygget på tradisjonell folkemedisin, og dels på nyere filosofiske retninger og innslag av fjerne lands tradisjonelle medisin De fleste naturmidler i Norge har sitt opphav i tradisjonell norsk og europeisk folkemedisin. Begrepet folkemedisin er i Norge dannet fra opptegnelsen fra de norrøne sagaer, fra “svartebøker” fra utallige gamle legebøker og fra muntlige overføringer gjennom generasjoner. Den gamle folkemedisinen er en blanding av gammel legekunst og ren overtro, blandet sammen i et vidt spekter av praktisk urtemedisin, besvergelser og mystikk. Bruk av tran til både ernæring og behandling er et gammelt folkemedisinsk råd som fortsatt brukes og som også er dokumentert medisinsk. Bruken av tran til f eks sårbehandling har sammenheng med vitamininnholdet. Bruken av A-vitaminsalver er også et eksempel. Allerede på 1700-tallet var det alminnelig å bruke tran mot engelsk syke. Først på 1900-tallet oppdaget man innholdet av A- og D- vitaminer i tran. Gammelost, som inneholder samme slags muggsopper som penicillin er produsert av er kjent i folkemedisinen som et middel mot forkjølelse og hoste. Imidlertid har mange folkemedisinske råd et preg av religiøse forestillinger og seremonier eller mystiske og trolldomsmessige handlinger. Tanken bak dette er at man overfører sykdommen fra den syke til “noe” annet, f eks til en hellig gjenstand. På tross av mange underlige forestillinger og handlinger, har en i folkemedisinen funnet frem til mange legemidler som i dag har en fremtredende plass. Folkemedisinen har absolutt gitt mange impulser og direkte viten til vitenskapen. Mange av de “nyere former for naturmedisin (inklusiv helsekostprodukter) har imidlertid ikke denne bakgrunnen. De siste årene har mange urtepreparater fra fremmede lands folkemedisin blitt introdusert. Ginseng er det vanligste eksempelet på dette.

Droger

Menneskene har fra de tidligste tider brukt både dyr og planter til medisin. Noe av det eldste skrevne man kjenner, er oppskrifter på medisiner. Inntil dette århundre utgjorde droger og ulike typer uttrekk og galeniske tilberedninger av droger største delen av apotekets varer. Så tok legemidler med rene kjemiske substanser over. Det ga en mye sikrere viten om mengde, kvalitet og dermed virkning av legemiddelet. Men bruken av droger og preparater med droger ble ikke borte. En av grunnene er at for enkelte droger kom ikke gode erstatninger. Dette gjelder f eks for viss avføringsmidler. Dessuten fortsatte folk å bruke preparater de var vant til og syntes de hadde nytte av. Fra 1960-årene kom “ den grønne bølgen”. Den var delvis en reaksjon på de sterktvirkende legemidlene som viste seg å kunne ha alvorlige bivirkninger. Enkelte mennesker ble skremt av forurensing, sprøytemidler og kreftfremkallende tilsettingsstoffer. Bruken av droger til medisin , krydder og kosmetikk er kanskje en del av det å skulle tilbake til det naturlige og opprinnelige? Men er det helt ufarlig? Droger kan inneholde virksomme stoffer, men i ukontrollerbare konsentrasjoner. De kan også inneholde stoffer som virker heldig i noen sammenhenger, men uheldig i andre.

I dag er mange av de “gamle" medisinplantene undersøkt på nytt med moderne analysemetoder. Mange av de velkjente drogene har innholdsstoffer med interessante virkninger som kan være nyttige for oss. Andre droger får ikke påvist nyttige stoffer eller det finnes andre preparater som er bedre å bruke. Drogenes plass i dagens medisin synes å være et alternativ når folk ønsker å behandle enkle plager med forholdsvis milde og ufarlige preparater.

Eksterne lenker