Akita (hund)

Akita (FCI #255) er en stor japansk hunderase, som har fått navnet sitt oppkalt etter Akita prefekturet, der man antar at den oppstod. Rasen var kjent som akita inu fram til delingen i 2000. Den hører inn under spisshundene og er av FCI plassert i gruppe 5 seksjon 5.

Opprinnelse og alder

Akitan stammer opprinnelig fra fjellområdene på øya Honshu i Japan. Det opprinnelige navnet på denne hunden var akita matagi, som betyr hund som jager bjørn på norsk. Man kan derfor utgå fra at den opprinnlig var en jakthund for bjørn og kanskje annet storvilt, men den har nok kanskje fungert som både trekkhund, kløvhund og vakthund i tillegg. Den skal også ha fungert som kamphund.

Akkurat når rasen oppsto vites ikke, men noen kynologer hevder at den opprinnelige hunden (akita matagi) ble krysset med schäferhund, grand danois, mastiff og tosa. Senere ble den også krysset med Hokkaido og den nå utdødde russiske hunderasen karafutohund, som stammet fra Sakhalinøya. I så fall kan den tidligst ha oppstått et stykke inn på 1900-tallet. Akitainu Introduction Foundation ble dannet i 1927 og den første rasestandarden ble klar i 1938. Rasen holdt imidlertid på å dø ut under andre verdenskrig. Da krigen sluttet i 1945 skal det kun ha vært omkring 20 rene akitaer igjen i Japan, og et møysommelig arbeid med å redde rasen begynte.

Det ble tidlig bestemt at man skulle førsøke å bygge opp og gjenskape rasen slik den opprinnelige akita matagi hadde sett ut. Ei av linjene i dette arbeidet ble kalt Ichinosekilinjen. Denne hunden, som nå er kjent som akita, ble hovedlinjen i Japan, og som sådan anerkjent i hjemlandet i 1955. Den andre linjen i dette arbeidet var den såkalte Dewalinjen. Disse hundene hadde mer schäferhundpreg og ble ikke særlig populære i Japan, men oppnådde derimot popularitet andre steder i verden - spesielt i USA. Den ble kjent som amerikansk akita og great japanese dog.

Utseende, anatomi og fysikk

Akita har balanserte proporsjoner og er bastant bygget, kraftfull, edel og stolt reisning og kraftfulle smidige bevegelser. Kroppen er langstrakt og har en tykk og muskuløs hals med tørr hund. Hodet er kraftig og kileformet, med tydelig markert stopp, rett neserygg og et middels langt og kraftig snuteparti med tettsittende stramme lepper. Ørene er små, tykke, triangulære i formen med avrunda spisser, stående og noe framoverlutende. Dyp brystkasse og lett velva ribbein. Buklinjen er godt opptrukket og lendet bredt og muskuløst. Rett massiv rygglinje. Kraftfulle bein og grov beinstamme. Tykke, runde labber med buede tær. halen er høyt ansatt, tykk og bæres ringlet over ryggen.

Pelsen er kort, rett og tett. Noe lengre på skulderene og krysset, og ennå lenger på halen (buskete preg). Tett og myk underull. Fargen er rød, sesamfaget, brindle og hvit. Alle farger, unntatt helhvit, har såkalt urajiro, nesten hvite eller helt hvite markeringer på siden av snutepartiet, kinnene, under og på halsen, brystet, buken, beinas innsider og halen.

En fullvoksen hann skal ha en mankehøyde på 67 cm, +/- 3 cm. Tispen skal være 61 cm. +/- 3 cm. Fargen kan være rød, hvit, sesam og tigret. Vekten ligger normalt på 30–50 kg, avhengig av kjønn.

Bruksområde

Akita var tradisjonelt en jakthund på storvilt i fjellområdene på øya Honshu i Japan. Den regnes som en allsidig brukshund, med bruksområder som politihund, sporhund, ettersøkshund, vakthund, førerhund og servicehund såvel som jakt- og trekkhund. I Norge er rasen mest utbredt som familiehund, men noen individer brukes også til jakt.

Lynne og væremåte

Akita regnes som en robust og svært modig hund med et selvstendig og stolt vesen. Rasen har et rolig og avslappet gemytt, og er, tross størrelsen, velegnet som familiehund. Den er naturlig mistenksom ovenfor fremmede og alltid på vakt, men den skjeller skjelden. Rasen er ofte dominant ovenfor andre hunder. Den krever en tydelig leder og tidlig fast, men varsom dressur. Man må påregene regelmessig med mosjon, helst daglig, om denne hunden skal trives, gjerne i form av lek.

Annet

Pelsen krever daglig stell.