Adonis

Related Topics:
Adonis

Adonis er en gud i gresk mytologi. Ynglingen Adonis var berømt for sin skjønnhet og ble elsket av Afrodite. Han var en årlig plantegud for liv-død-gjenfødelse, spesielt dyrket av kvinner.

Kvinnekult

Aldonis kom fra syrisk mytologi og ble en del av den greske mytologien hvor han opprettholdt aspekter av sin semittiske opprinnelse og var en av de mest komplekse kultfigurer i klassisk tid. Adonis hadde mange roller og det har vært gjort mye forskning i mange år på hans mening og hensikt i det greske religiøse trossystemet. Hans semittiske motpart var Tammuz. Hans etruskiske motpart var Atunis. En del forskere er også av den mening at han kom inn i germansk og norrøn mytologi og hvor hans motpart der ble Balder.

Aldonis er en årlig fornyet, alltid ungdommelig gud, en guddom for liv-død-gjenfødelse, og hvis natur er knyttet til kalenderen. Hans kult tilhørte kvinner: kulten om den døende Adonis var fullt utviklet i sirkelen av unge kvinner rundt poeten og filosofen Sappho på den greske øya Lesbos rundt år 600 f.Kr., noe et fragment fra Sapphos diktning viser.

Kultens opprinnelse

Adonis var uten tvil basert i store deler på Tammuz. Navnet er semittisk, en variasjon av ordet «herre», som også ble brukt, som «Adonai», til å referere til «Yahweh» i Det gamle testamentet. Da hebreerne for første gang kom til Canaan ble de angrepet av kongen av jebusitene, Adonizedek, viss navn betyr «herre av Zedek» (= Jerusalem). Likevel er det ikke et eneste spor av en semitisk kult i direkte forbindelse med Adonis, og det er intet spor i det semitiske språket av noen former for mytemer forbundet med hans greske myte. Både forskere i Hellas og i Midtøsten har stilt spørsmålstegn om forbindelsen derfor er reell (Burkert, side 177, se referanser). Forbindelsen i kultpraksisen med Adonis' mesopotamiske motpart, Tammuz:

«Kvinner satt ved gatene og gråt for Tammuz, eller de ofret røkelse til Baal på hustakene og plantet vakre planter. Dette var egenskapene ved Adonis-kulten: en kult forbeholdt kvinner som ble feiret på flate hustak og hvor Adonishager ble anlagt ved å kaste potteskår med frø for hurtigspirende grønn salat... Klimakset er høy klage og gråt for den død gud.» (Burkert, side 177)

Adonis ble dyrket i tause eller uskrevne mysteriereligioner, og ikke før keiserlig romersk tid ved den greske dikteren Lukian av Samosata i «De Dea Syria», kapittel 6, finnes det noe skriftlig omtale av at kvinner ble trøstet av en gjenopplivet Adonis. Kvinner i Athen kunne plante «Adonishager» ved hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget for den altfor tidlig død til planteguden (Detienne 1972).

Adonis' liv og død

Adonis’ fødsel er dekket av forvirring for de som krever en enhetlig versjon. De patriarkalske som søkte etter en far for guden fant ham i byen Byblos og på øya Kypros som en sikker indikasjon på hvilken retning kulten hadde kommet. Walter Burkert, den mest profilerte forsker på gresk religion og kulter, har etterspurt om ikke Adonis helt fra begynnelsen komme til Hellas sammen med Afrodite (Burkert 1985, side 177).

Det eksisterer utallige versjoner av fødselen til Adonis: Den mest aksepterte versjonen er at Afrodite overtalte Myrrha til begå blodskam med sin far Theias, kongen av Smyrna eller Syria (noe som bekrefter det geografiske området til Adonis' opprinnelse). Myrrhas pleier hjalp til med planen og Myrrah hadde sex med sin far i mørket. Da Theias til slutt oppdaget dette bedraget ved hjelp av en oljelampe ble han rasende og hogg etter sin datter med en kniv. Myrrah flyktet fra sin rasende far, men Afrodite komme henne til hjelp ved å gjøre henne om til et myrratre. Da Theias skjøt en pil inn i treet – eller skar opp barken på treet med en kniv – ble Adonis født fra treet. Denne myten sammenfaller med Adonis' natur som en plantegud og hans opprinnelse fra et varmt ørkenland hvor myrratreet vokste, i motsetningen til i Hellas.

Den greske skribenten Apollodorus mente at Adonis var sønnen til kong Cinyras av Paphos på Kypros og hans hustru Metharme.

Den greske poeten Hesiodos mente, fra et skriftfragment, at Adonis var sønnen til Føniks og Aephesiboea (Æphesiboea).

Så snart som Adonis ble født var barnet så vakkert at Afrodite plasserte ham i en lukket kiste som hun overleverte til underverdens gudinne Persefone for sikkerhet. Persefone ble også betatt av hans overjordiske skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Striden mellom gudinnene ble avgjort og bilagt, enten av Zeus eller musen Kalliope, ved at Adonis tilbrakte fire måneder hos Afrodite – som forførte ham ved hjelp av sin venninne Helene, og fire måneder med Persefone, og fire måneder i året med hvem som han selv valgte. Adonis valgte alltid Afrodite ettersom Persefone var den kalde, ufølsomme gudinnen i Underverdenen.

Adonis døde av støttannen til et villsvin, sent enten av Artemis eller av Afrodites elsker Ares som var sjalu på Adonis' skjønnhet. Mens Afrodite drysset nektar på hans kropp ble hver dråpe av Adonis' blod omgjort til en blodrød anemone, og elven Adonis (dagens Nahr Ibrahim) som renner fra Libanonfjellet på kysten av Syria rant rød, i henhold til Lukian av Samosata som tilegner fargen til elveslam, men legger til «Uansett, der er noen beboere av Byblos som sier at Osiris av Egypt ligger begravd blant dem, og gråten og seremoniene alle gitt i ære til Osiris heller enn Adon». Det er mange paralleller mellom Osirismyten, omsluttet av en kiste, fanget i treet.

«I Hellas», konkluderer Burkert, «er den spesielle funksjonen til Adoniskulten en mulighet for det utøylete uttrykket av følelser innenfor det strengt begrensete livet til kvinnene, i kontrast til den rigide orden av polis og familie som med de offisielle kvinnefestivaler til ære for Demeter.»

Moderne metaforsk bruk av navnet

I moderne språkbruk er navnet «Adonis» ofte brukt som en allusjon for det ekstremt attraktive og tiltrekkende mannlige yngling, ofte i sammenheng med forfengelighet.

I Arthur Millers skuespill «En handelsreisendes død» referer Willy Loman til sine to sønner Biff og Happy som ‘adoniser’. Det er representativt på den idealistiske måten han ser på dem.

Giovan Battista Marinos mesterstykke, «Adone», utgitt i 1623, er et langt, sensuelt dikt som utvikler Adonismyten og representerer overgangen i italiensk litteratur fra manierisme til barokk.

Theokritos' 15. idyll skildrer den praktfulle adonisfest i Alexandria. Av nordiske diktere har blant annet danske Frederik Paludan-Müller i sitt siste arbeid, «Adonis» fra 1874, behandlet sagnet om Adonis.

Referanser

Burkert, Walter, 1985. Greek religion, «Foreign gods», side 176f
Detienne, Marcel, 1972. Les jardins d'Adonis, oversatt av Janet Lloyd, 1977. The Gardens of Adonis, Harvester Press.
Kerenyi, Karl, 1951, The Gods of the Greeks, side 75 – 76,
De Dea Syria by Lucian of Samosata

Se også

Adonia, festival som feirer Adonis
Gresk mytologi